Alt dette kan diskuteres, men det kan kokes ned til: i hvor stor grad liker du dette eksplisitte uttrykket? Hvor ofte har du funnet tilbake til denne platen i året som har gått? Er dette en plate som kommer til å være inne på din faste rotasjon i årene som kommer? Er dette verdig et fysisk eksemplar i din samling?
De artistene som kommer best ut i fra alt dette, i henhold til mitt indre grafsystem, er: (fanfare)
Christian Winther og hans fabelaktige debut «The Clearing», som ble sluppet på Fysisk Format i høst. Det er en svært gjennomarbeidet kunstpop-plate som både er tilgjengelig og samtidig full av referanser man på ingen måte trenger å ha referanser til for å kunne sette pris på. Winther synger på både norsk og engelsk på platen. Det føles ekstra bra når han synger på norsk, da kjennes det – om mulig – enda hippere.
Maridalen og deres grenseløst vakre selvtitulerte debut, «Maridalen», som ble sluppet på Jazzland på vårparten. Jazztrioen har ingen såkalte akkordinstrumenter, altså hverken gitar eller piano. Ei heller trommer vil de belemres med. Her er kun kontrabass og treblås (i tillegg til bittelitt elektronikk). Platen kjennes som å slentre gjennom (skogsområdet) Maridalen en varm junidag. Man kan bli nasjonalromantisk av mindre.
Den gamle ringreven Kenneth Ishak leverte en smellvakker plate med «Native Tongue» nå helt på tampen av året, på Sellout! Music. Han er kanskje mest kjent for sjanglende indiepop, men på denne platen er det en mer tilårskommen artist som trer frem. Tekstene har fått mer alvor og større plass, og leveres med bravur. «Native Tongue» er et vellydene overflødighetshorn av en plate.
Under følger en spilleliste med de låtene jeg mener har pekt seg ut som de mest interessante i 2021. Ikke alle er anmeldt på stremmegaffel. Det er beklagelig, men jeg har ikke kapasitet. Uansett, håper dere liker musikken, for disse artistene fortjener virkelig oppmerksomhet i utfordrende tider. Kjøp platene og gå på konsertene når det blir mulig.
Alt godt
Lars Junge