Konsertanmeldelse: Harald Lassen – Blå 24.09.2021

Artist: Harald Lassen

Scene: Blå

Dato: 24.09.2021

«Dette er jo en gledens dag», sier Harald Lassen midtveis i konserten, og henviser til dagens pressekonferanse hvor regjeringen kunngjorde full gjenåpning av landet.

Det var også en gledens dag for denne anmelder siden det er første anledning til å se Harald Lassen live i Oslo etter den fabelaktige utgivelsen «Human Samling» som denne blogg mente var årets album i 2020.
Albumet ble nominert til Spellemanprisen, men labelmates Maria Kannegaard Trio tekket juryen i større grad. «Sand i en vik» er en god plate, men kanskje ikke like toneangivende som «Human Samling» faktisk var og er.

Konserten starter med at Harald Lassen himself går rundt mellom publikum og spiller lyrisk på sin saksofon før han går opp på scenen hvor bandet venter. De setter i gang og det blir med en gang klart at dette blir magisk.

Blås rektangulære rom låter ofte bra. Bandet, med Bram De Looze på piano, Stian A. E. Andersen på kontrabass, Tore Flatjord på trommer og Sander Eriksen Nordahl på gitar låter altså helt suverent. Lyden er gull.

På plate får de syntetiske lydene større plass enn i live-sammenheng. Her er det akustisk aften. Det vil si, Lassen spiller på en synth med en hånd samtidig som han spiller saksofon med den andre. Nordahls gitar er mye mer sentral enn på plate, og han er briljant denne kvelden. Med mer gitar blir indieprosenten høyere i lydbildet, og det er jo akkurat det man vil høre på en konsert. De samme sangene, men i en litt ny drakt. Det får vi her. Gullet kommer i gjenkjennelig form, men tidvis brekker de melodilinjene opp i kule, stakkato variasjoner. Rett som det er blir de rett så løse i snippen, men akkurat i det de er i ferd med å bikke over, henter de seg inn og lander komposisjonen med stilsikker popteft. Små detaljer på gitaren. Akkorder på kontrabassen. Lynkjappe løp over tammene. Elegante vendinger på tangentene eller ordløs sang. For ikke å nevne dobbel blokkfløyte og rytempinne. Det er løst og stramt på samme tid. Organisk til tusen. Levende og befriende å lytte til. Av og til når man er på konsert kan man bli litt selvbevisst. Ikke her. Musikken overstyrer selvet.

Når man leser en bok av Karl Ove Knausgård merker man at det ligger en enorm kreativ muskel bak hver en setning. Man merker at det ikke er en kamp for ham å hoste opp en smart og god setning. Man føler hans formidable kraft og overskudd mens man leser. Han er mye større enn teksten.
På samme måte er det med Harald Lassen og hans saksofon. Han uttrykker akkurat det han ønsker å uttrykke med instrumentet. Han kan klemme ut den sarteste overtone og det groveste grynt uten å tilsynelatende anstrenge seg. Han vet nøyaktig hva han kan få ut av messingen. Hvordan han kan lirke ut den mest subtile emosjon. Det merkes at det er lenge siden han nedla sine 10 000 timer på instrumentet. Og det er deilig å bivåne profesjonelle musikere som er på høyden av sin profesjon.

«Denne konserten er kalt «jazz, form og farge» på Blås nettsider, derfor har jeg kledd meg som min gamle formingslærer denne kvelden, sier Lassen der han står kledd i vide bukser, skjorte, caps og en mildt eksentrisk vest. Publikum ler. Harald Lassen er uhøytidelig og morsom. De avrunder kvelden med et kutt fra førstealbumet «Eventyrer«.
«Min favorittlåt» utbryter en entusiastisk publikumer.
«Din favoritt? Da driter vi i å spille den… Neida» sier Lassen. Han er kjapp i replikken og kjapp på instrumentet.

Nå åpner samfunnet opp igjen. Får du anledning til å se dette bandet live er det bare å gripe sjansen. Du vil få en påminnelse om at musikk er best i levende live foran deg på en scene. Magi vil oppstå.

Del på: