Musikkanmeldelse: Frøkedal & familien – «Flora» (2021)

Artist: Frøkedal & Familien

Album: Flora

Plateselskap: Fysisk Format

7/10

Her en bandcamp-lenke.

Årene går. På begynnelsen av 2000-tallet fikk jeg helt bakoversveis av Dharma, dette smarte Stereolab-aktige bandet til Ole Øvstedal og Anne Lise Frøkedal M.fl. De spilte en helt vanlig ukedag på Garage i Bergen. Jeg ble helt fjetret. Siden den gang har Frøkedal hatt en lang og god karriere med mange ulike utløp for sin kreativitet, Harrys Gym, I Was A King og flere soloalbum. Frøkedal har liksom vært en slags eminense i norsk indiepop og har deltatt på grovt regnet en million plateinnspillinger. Hun har også varmet opp for a-ha og Madrugada, så hun vet hva som funker på en arena versus en liten rockekjeller.

«Flora» starter med «SØN», platens kanskje sterkeste låt. Vet ikke om hun har blitt bedre til å synge med årene eller om jeg rett og slett ikke har hørt ordentlig etter før, men hun synger altså så inn i helsike bra. Ikke tilgjort i det hele tatt. Pur som en fjellbekk. Glassklar røst og knall diksjon. Låten er en uptempo poplåt hvis produksjon minner om John Parish og hans knusktørre lydbilde. Tenk PJ Harvey og nå sist This is the Kit, men også Fairport Convention. Det blir kanskje enda mer tidlig på singelen «Set Your Spirit» med madolin/mandola og hippie-koring og tørre, fine strykearrangement med ulike feler og fioliner. Disse arrangementene er med på å gi låtene et voldsomt løft.

Vi sauser oss videre inn i batikkens verden med «Shot-put» hvor Nico spøker i kulissene. «Treasure» er litt baktung raitan taitan låt som like gjerne kunne vært et B-sidespor av Kari Bremnes. «Window» er i mine ører en barokk «filler». Beklagligvis.

«Familiar» unektelig noe Blonde Redheadsk ved seg. Liker også når hun synger i et mørkere toneleie. Tittelkuttet «Flora» skiller seg ut ved at Anne Lise Frøkedal her synger på norsk og da sin egen fine etnedialekt. Mulig jeg er rigid men jeg synes det er en uting å blande språk på en og samme plate.

Nå har platen vært inne i en aldri så liten kvalitetsmessig bølgedal etter min mening, derfor er det da godt at «Dark Woods» løfter stemningen noe kolossalt med sin luftige og elegante komposisjon. «Takedown» er en smart låt da den minner om en eller annen låt som akkurat er utenfor rekkevidde. En utrolig deilig og sjarmerende låt som avrunder en variert plate som får denne anmelder til vekselvis juble i begeistring og gremmes av likegyldighet. «Takedown» gir i alle fall et positivt sisteinntrykk som løfter platen opp til en positiv opplevelse. På det beste er dette noe av det fineste jeg har hørt i år. Sjekk bare «SØN». Kom igjen. 24 karat indiegull.

Inger Lese Frøkedal har produsert platen selv og har gjort en imponerende jobb der. Produksjonen har en herlig tresmak og lydbildet er ryddig. Det låter svært pent i både høyttalere, lukkede og åpne hodetelefoner samt in ears.
Instrumenteringen er original med aparte instrumenter som guiro, baglamas, oktav-fele og noe cümbüs. Presumptivt et tyrkisk strengeinstrument? Kan dog ikke høre noen sure halvtoner på denne innspillingen så jeg er neimen ikke sikker.

PS. Anne Lise Frøkedal er også svanger med en novellesamling ved navn «Og alle ting vert nye» på Samlaget.

Foto: Vidar Landa

KREDITERING FLORA LP
Frøkedal – vokal, gitar
Olav Christer Rossebø – fele, oktavfele, mandola, cümbüş
Ingeleiv Berstad – fele, oktavfele, baglamas, guiro, vokal
Erlend Ringseth – roland rs-09, prophet, pianet, pumpeorgel
Elisabeth Mørland Nesset – trommer, perkusjon, vokal
Olaf Olsen – trommer, perkusjon, vokal
Eirik Øien – bass på spor 9, kontrabass på spor 4, 8
Tekst og musikk av Frøkedal
Produsert av Frøkedal
Co-produsert av Bård Ingebrigtsen
Spelt inn og mixa i Amper Tone av Bård Ingebrigtsen
Mastret av George Tanderø
Design (både albumcover og songbok) av Erlend Ringseth
Coverillustrasjon av Andrea Serio
Artistfoto: Vidar Landa

Del på: