Musikkanmeldelse: Aksel Rønning Trio – «Art» (2021)

Artist: Aksel Rønning Trio

Album: Art

Plateselskap: Øra Fonogram

7/10

Albumtittelen får meg til å tenke på min favoritt albumtittel gjennom tidene: «It’s Art Dad» av det engelske indiepopbandet The Clientele.
Uansett sjanger så er trioformatet kanskje det mest spennende. Alle mulighetene som ligger i begrensingene. Kravet til alle de tre komponentene. Som et fotoapparat med fast brennvidde. Man tvinges til å tenke komposisjon. Vil man zoome må man bruke føttene. Slik er det med jazz i dette formatet også. Bass, trommer og saksofon. Ikke noe piano eller gitar til å glatte over overgangene. Her henger alt ut til tørk.

Platen starter med «Overture». Litt perkusjon og overtoner på en kontrabass før Aksel Rønnings saksofon kommer lekende inn i lydbildet. Trommene visper rundt Jon Christensen-style og låten er løs og ledig før den på en måte setter seg i sine løse og ledige form. Det er melodisk, men så langt fra taffel som man kan komme. Også skrur de opp intensiteten etterhvert som låten strekker seg ut i lengde. Men det bikker aldri over i slitsomt. Men man må fokusere. Det funker ikke som bakgrunnsmusikk.

«Cali» setter avgårde i et no nonsens tempo. Streit, rett frem slags pop-beat på trommene. Ser for meg at trommis August Glännestrand har et relativt tomt uttrykk mens han spiller dette. Eskild Sveås Okkenhaug legger inn en basslinje som holder tritt hele veien gjennom mens Rønning tar av. Veldig kul komposisjon, om jeg kan driste meg til å si det enkelt.

Aksel Rønning Trio. Det er noe leknt og ærlig i uttrykket her, som på «A Turtle’s Shell. Hvordan bassen begynner, saksofonen finner ham og noen lyriske sløyfer kommer trommene inn. Trioformatet altså. Så mange muligheter i begrensningen. Platens gullkutt. Det ligger et voksent vemod her. Herlig vektet. Bikker aldri over.  

Som så mange andre møttes også denne gjengen på jazzlinja i Trondheim. Det er unge gutter dette her. Det låter skolert men samtidig lekent og friskt. De nevner The Bad Plus som en inspirasjonskilde. Dette er jo en saxofontrio da, ikke piano, men rent kompositorisk kan de kanskje ha noen fellesnevnere i at de i det ene øyeblikket groover pent avgårde, før de slår over og løsner snippen i noen minutter, før de igjen stropper slipsknuten igjen. Som på «A Turtle’s shell» hvor bassen og saksofonene tvinner rundt hverandre melanskolsk før trommene kommer brekkende inn. Dette kunne passet inn i en tidlig sort hvit-film av Jim Jarmusch eller noe av Louis Malle.

Håper ting åpner opp snart slik at man får sett disse gutta live snart. Det hadde gjort seg.

Medvirkende:
Aksel Rønning – saxofon/komposisjon
Eskild Sveås Okkenhaug – kontrabass/komposisjon
August Glännestrand (SE) – trommer & perkusjon

Produsert av Aksel Rønning Trio
Innspilti av Vegard Lemme, 11.12.19 i Duper Studio
Mix av Vegard Lemme
Mastering av Karl Klaseie i Øra Mastering
Cover art av Emma Jansen
Layout av Margit Rønning Omholt

Del på: