Musikkanmeldelse: Orions Belte – «Villa Amorini» (2021)

Artist: Orions Belte

Album: Villa Amorini

Plateselskap: Jansen

6.5/10

Her kan du kjøpe albumet.

«Fan va snygga byxor» det var en ting man kunne overhøre en bakoverlent ansatt på Weekday si til en usikker kunde med eplekinn i det grelle butikklyset. «Dom sitter hur bra som helst på dig». Kompisen sto gjerne med nesen ned i mobilen for å shasame den kule låten på anlegget. Orions Belte? Hø?

Orions Belte er et band som gjør seg i slike omgivelser. Det vil si, de gjorde seg bra i den type omgivelser den gang man handlet klær i butikk, gikk på kafe og burgersjapper. Bandet gjør seg for så vidt i hjemlige settinger også. Mens man lager mat og trenger litt oppstemthet i leiligheten.
De spiller lettsindig, gitarbasert indiepop. Instrumentalmusikk. Stort sett. Noen av kuttene har nemlig vokal, som fortreffelige «Conversations«. Valget med vokal er et tveegget sverd. Man tar seg nemlig å savne vokal på de sporene som ikke har vokal. Det mangler noe på de uten vokal. Øyvind Blomstrøm er en svært habil gitarist, men han er ikke en gitarhelt typ Dick Dale. Han spiller mye rytme i løpet av en låt. Gitaren er ikke stjerna som i surf-musikken. Ikke at dette er surf-musikk. Orions Belte lefler med mange sjangre, blant annet afrikanske rytmer, som på «How long is cold pizza good for». Apropos pizza, så er det litt av problemet med denne utgivelsen og instrumentell popmusikk generelt. Det kjennes litt ut som raske karbohydrater. Det er knallgodt mens man spiser/lytter, men man blir ikke mett-mett. Kort tid etter er man like sulten igjen.

Når låter som «Drumstick» dukker opp er det likevel vanskelig å ikke tenke at denne gjengen likevel har noe spesielt gående for seg. De fleste låtene er de facto kule komposisjoner, men innimellom kommer altså kutt med vokal som «Dearest» som er så knakende gode, at man tar seg i spørre: hvor i helsike er vokalen på de andre låtene? Når du først har åpnet opp den døren og sluppet inn vokalen har du på en måte lagt egget. (Klar over at det var litt vokal på enkelt av kuttene på «Mint», som på «Joe Frazier», men her hadde vokalen en mindre fremtredende rolle enn på disse nye låtene. I tillegg er jeg bent frem usikker på om det høres ut som bandet har modnet så voldsomt på de årene som har gått siden debuten «Mint» (2018). Dette er ikke Pulp Fiction etter Reservoir Dogs – rivende utvikling etter pangdebut. Dette er Snatch etter Lock Stock & Two Smoking Barrels – mer av det samme. For å bruke en trollgammel referanse. Der igjen heter platen «Villa Amorini» som var et utested i Bergen på 90-tallet, så gamle referanser får være innafor her.

Platen er innspilt med Njål Paulsberg bak de såkalte spakene og mikset av Matias Telles. Vet ikke om det er mine Wav-filer eller hva det er, men i alle mine hodetelefoner ligger det en liten vreng over alle låtene. Mulig det skal være slik, men det plager meg. Veldig usikker på det valget, om det faktisk er et stilistisk grep. Lyden på Chris Holms bass er dog helt fantastisk.

Orions Belte er Øyvind Blomstrøm, Chris Holm og Kim Åge Furuhaug.

Del på: