Artist: Maridalen
Album: Maridalen
Plateselskap: Jazzland
9/10
Innimellom kommer det en debutplate som er noko heilt anna. Man skulle tro at et trioformat var såpass begrensende i seg selv at det er vanskelig å stikke seg ut, men så er absolutt ikke tilfelle. Kombinasjonen av instrumenter i denne trioen er original nok i seg selv. Her er ingen akkordinstrumenter. Verken piano eller gitar. Her er kun kontrabass, trompet og treblås. (trompet og saksofoner og klarinett).
I tillegg til å være et svært naturskjønt friområde rundt Oslos drikkevann og kilden til Akerselva, har altså denne jazztrioen tatt navnet på dalføret. Den selvtitulerte debutplaten er selvsagt også innspilt i Maridalen kirke.
Ofte, når man tenker på jazz, tenker man på tempo. Skalaer som raskt foreseres på blendende teknisk manér. Melodi kommer rett som det er i bakleksa. Så er ikke tilfelle med Maridalen. Ikke at det skorter på den tekniske utførelsen, tvert i mot, men her går det sakte. Sakte som en en rolig spasertur i nettopp Maridalen. Her handler det nemlig om stemning, stemning, stemning. Kontemplativ ro. Og de vakreste melodilinjer. For med et såpass nakent lydbilde som Maridalen har bestemt seg for, er det virkelig viktig at melodilinjen sitter. Og det gjør den på nær sagt alle platens ti komposisjoner.
Tanken bak platen var å ta lytteren inn i ulike stemningsbilder. En regnværsdag, en natt i skogen, et tog som passerer. Ikke ulikt Virgina Astleys nydelige «From Gardens Where We Feel secure» (1983) som stadig er utilgjengelig på strømmetjenester, men som kan kjøpes her. Det albumet tar utgangspunkt i en engelsk hage. Fra morgengry høylys dag, skumring og aften. Komplett med fuglekvitter og minimalistisk piano. Denne anmelder ble først var denne utgivelse via Ragnar Hovlands «Dr. Munks Popleksikon» (2008), der forfatteren går gjennom platesamlingen sin.
Maridalens plate starter på samme måte, med fuglekvitter og den umiskjennelige lyden av et tog som suser forbi i skogen. Den spesielle dempede lyden man bare kjenner igjen om man har gått der oppe i det toget passerer.
Trioen har etter sigende en fellesnevner i en forkjærlighet for svensk jazz, og man kan saktens se det poenget. Jan Johansson tolkninger av folketonene ligger ikke langt bak i assosiasjonsrekkene som dukker opp mens man lytter. Men Johansson var såklart kjent for sitt klaverspill, og Maridalen har som nevnt ikke akkordinstrumenter i oppsettet sitt, så der slutter likskapen også. De er sine egne herrer. Hør bare «Inga». Eller tittelkuttet. Man kan bli blank i øynene av mindre.
Produksjonen er også særdeles vellykket. Opptaket er høyoppløst og fint, man kan formelig høre pusten og spyttet sprute ned i forskjellige blåseinstrumentene. Man ser basstrengene dirre mellom anslagene. Varm akustisk klang av fineste sort.
Maridalen hadde vært en perfekt plate å ha på øret en vårdag til fots i Maridalen, men naturopplevelser er best med naturens egne lyder. Men når man kommer hjem, kan minnene raskt fremkalles med denne trioens smellvakre komposisjoner.
Maridalen er:
Anders Hefre: Saksofoner/klarinett
Jonas Kilmork Vemøy: trompet
Andreas Rødland Haga: kontrabass