Musikkanmeldelse: Leon Røsten Odyssey – «Dystode» (2021)

Artist: Leon Røsten Odyssey

Album: Dystode

Plateselskap: Øra Fonogram

8,5/10

Her er en lenke til Leon Røsten Oddyseys bandcamp hvor du kan kjøpe albumet.

Leon Røsten har holdt kvintetten Odessey gående siden 2015. Ensemblet møttes på jazzlinja i Trondheim. Det er deres fjerde utgivelse og første på det kvalitetssikrede plateselskapet Øra Fonogram. Røsten spiller piano og skriver alle komposisjonene.

Det er Røsten som skriver alle komposisjonen, og i følge presseskrivet er han inspirert av Brad Mehldau og Keith Jarrett. Mulig jeg kan høre det innimellom, men selve uttrykket på “Distode” er mindre nakent og intenst enn Mehldau og Jarretts innspillinger ofte kan være/var. Leon Røsten Odyssey er nemlig svært melodisk og iørefallende, og ikke minst med mye sjelfullt tenor sax fra Ask Morris Rasmussen. For ikke å nevne Oscar Andreas Haugs trompet. Blås er i det hele tatt gitt relativt mye plass på disse komposisjonene. Røsten faller ikke for fristelsen med å stjele showet i egne komposisjoner. Det låter saftig og moderne, litt som nyere britisk jazz eller østerrikske Peter Kronreif kanskje, sjekk bare gullkuttet som avslutter platen “Something, Something”. Man får tidvis også en klassisk noir-følelse av Røstens komposisjoner. Komposisjonene er luftige, rene og ryddige på en stringent måte. 

Det er er smartness her som gjør at lytteren også føler seg smartere etter å ha hørt gjennom platen. Litt på samme måte som man føler seg litt smartere etter å ha lest for eksempel Annie Erenaux’ nøkterne prosa. Det låter altså svært fresht, samtidig som det er en streit akustisk affære dette her. Ingen elektronikk som låser utgivelsen til en spesifikk periode.   

Om jeg kan driste meg til en innvending, så ville jeg kanskje ikke åpnet platen med «Skummel sang 2». Den er muligens platens minst «tilgjengelige» og mest intense låt. Etter flere gjennomlyttninger setter den seg, men den gir kanskje ikke det beste førsteinntrykket. 

Selve innspillingen holder også dette herlige nivået Øra har lagt seg på, med mye tresmak og glassklar lyd med maks instrumentseparasjon. Sjekk bare “Ambigam” hør hvordan Røstens florlette fingerspill ligger bak blåseinstrumentene på slutten av låten. Forbilledlig løst. Det er innspillinger som dette som gjør det vanskelig å høre på en del klassisk jazz, gamle innspillinger med mye sus og støy. Klassikere som er innspilt i en tid hvor utstyret var mindre raffinert og ikke minst avspillingsutstyret ikke kunne avsløre dette. I disse dager med high res høyttalere og hodetelefoner som kan gjengi frekvensområder langt over og under det det menneskelige øret i det hele tatt kan oppfatte, bli disse innspillingene problematiske. Spesielt ettersom de fleste strømmes i en lav bit rate i tillegg. Om man ikke går for fysisk format er jo wav filer å foretrekke, om man har investert i ordentlig utstyr, men det gjør jo ofte de som er interessert i jazz i utgangspunktet. 

Uansett, Leon Røsten Odysseys uttrykk er en frigjørende og livsbejaende type jazz som det er langt mellom. I fjor var det Harald Lassen som leverte en pangplate. Så langt i år, er det Leon Røsten Odissey som leder an løpet i årets utgivelse. Det er noe med disse unge jazzgutta, måten de tolker fortid og samtid på, og får det til å låte tidløst og moderne på samme tid. Hatten av og hodetelefonene på.  

Personell:

Leon Røsten – Piano

Ask Morris Rasmussen – tenor saksofon

Oscar Andreas Haug – Trompet

Alf Høines – kontrabass

Wilhelm Hesterman – slagverk

Del på: