Artist: Egil Olsen
Låt: Don’t Be A Tool
Plateselskap: Iknowwhatyoudidlastrecords/musikkoperatørene
7/10
Det er vanskelig å ikke like Egil Olsen. Han er en likandes type. Holder på med sitt, på egen hånd, slik han har gjort siden 2007? Det kjennes ut som han holdt på lenger enn det. Han kom opp i kjølvannet av Christian Stockhaus. De har noen fellestrekk: begge er morsomme singer/songwritere fra dypt inne i fjordene nord for Bergen. Begge har amerikansk R når de synger. begge spiller flere instrumenter og produserer selv. Men der skiller de også lag. Egil Olsen lager lun indiepop, mens Stockhaus har skåret ut til venstre og har en fot i klubbmusikk (ikke klubbfot) og et mer moderne men samtidig kanskje smalere uttrykk.
Nå er han altså klar med en ny singel ved navn: «Don’t be a tool». Hadde det vært musikkquiz, hadde jeg hvisket «Egil Olsen» høyt til de andre etter fem sekunder, selv om jeg aldri hadde hørt sangen før. «Hæ, Drillo?» hadde de andre spurt med utestømme, og høstet latter fra sidebordet. «Nei, idioter, Drillo er jo dessuten kjent for å hate musikk. Dette er navnebroren fra Ørsta», hadde jeg hvisket irritert tilbake mens jeg skrev ned navnet på papiret.
Egil Olsen har sin signatur. Han er uttalt superfan av Eels, eller Mark Oliver Everett, som han egentlig heter. Olsen har en påfallende lik diksjon som Everett. (Everetts selvbiografi, «Things the grandchildren should know«, er for øvrig knakende god). Kanskje ukult å komme trekkende med Eels for endte gang her etter alle disse årene, men det er altså ikke til å komme unna. Man kvepper litt. Er det Eels eller er det Egil Olsen? Det betyr uansett ingenting, for Olsen lager likevel original musikk, for oss som ikke liker å gi helt slipp på 90-tallet. Hint av Beck her? Håndverk i alle ledd. Morsomme tekster, uten å bli rølpete. Fin balanse. Nynnbart refreng som setter seg. Gleder meg regelrett til albumet.