Artist: Skarbø Skulekorps
Album: Dugnad
Plateselskap: Hubro
7/10
Her kan du kjøpe platen i forskjellige format.
Trommeslager og komponist Øyvind Skarbø er klar med oppfølgeren til den selvtitulerte debuten i 2019. Han er kjent for prosjekter som Bly de Blyant, samt ymse samarbeid på kryss og tvers i plateselskapet Hubros katalog. I likhet med forrige album er også denne svært variert i uttrykket. Skarbø liker å lefle med ulike sjangre når det passer ham. Formspråket blir følgelig schizofrent, men på en god måte. Det er spennende med plater hvor man ikke aner hva som kommer rundt neste sving. Blir det frijazz? Sakte indierock? Electro? Alt dette i en og samme komposisjon? Hvorfor ikke? Ja, hvorfor ikke.
Platen åpner med den nydelige fanfaren «Hei», som tildels minner om åpningen på Harald Lassens spellemannsnominerte album «Human Samling» (2020). Man drømmer seg vekk, men sperrer øyene vidt opp når «Kassett» blastes inn med tunge, filmmusikkaktige breaks, og før en afrorytme knekker opp komposisjonen i en ny retning. Det høres ut som noe Miles Davis kunne gitt ut i perioden rundt «Tutu» eller der omkring på tampen.
«Triple F» er deilig post-rockete i sin sakteflytende form før den sporer fullstendig av og girer opp noe kraftig inn i frijazz.
«F-punk» er den type låt som man får politiet på døren av om man spiller den høyt på kveldstid. Enhver nabo vil klikke i vinkel om du setter på dette her høyt på stereoen. Låten kunne heller blitt kalt «Naboklage».
Skarbø har en popsmed godt gjemt inne i seg. «Hestens Apostel» er et eksempel på at han antagelig kunne gjort stor suksess om han i stedet ville satse på indiepop ala Broken Social Scene. Noe han også beviste på debuten med den smellvakre poplåten «1-555-3327» med vokal av Real Ones-guttene.
«Mirror Maps» kunne fort blitt en hit om den hadde blitt omarbeidet og lagt på litt vokal. Men det er kult han bare vil ha halvannet minutts snutter med gode idéer. Tidvis lukter det dog litt som manglende gjennomføringsevne. Neida. Men det er 14 komposisjoner på platen og helhetlig blir det ganske fragmentert når stiluttrykkene er såpass korte som de er, samtidig som de står i vidt forskjellige leire, rent sjangermessig. Måten det hele er gjort på gjør at det likevel passer inn under en slarkete jazz-paraply.
Så komme brått «Murgo-êna». En nydelig liten komposisjon som kunne sklidd inn på x-antall spillelister hadde Skarbø passet inn i en eller annen tilfeldig algoritme. Det samme gjelder «Anti-Crime Computer» som har et tungt funkdriv med kubjelle og kvitrende blåsere. Vi får bare krysse fingrene!
«Dugnad» er en fri og deilig utgivelse som nesten bare kunne passet inn i Hubros mangefasetterte katalog. I tider som dette, med kulturell forflatning på alle kanter, er det svært oppløftende at finnes plateselskap med en katedrals takhøyde hvor artister som Skarbø kan gis fritt spillerom, bokstavelig talt.
Personell:
Øyvind Skarbø: drums, keys, guitar, vibraphone, percussion, drum machine, voice
Signe Emmeluth: alto saxophone, voice
Eirik Hegdal: C melody, alto & baritone saxophones, clarinet
Stian Omenås: trumpet
Ivar Grydeland: pedal steel, electric & acoustic guitars
Chris Holm: bass
Gjester:
Klaus Holm: clarinet, alto & baritone saxophones on “Hei”,
“Mirror Maps”, “Elia” and “Anti-Crime Computer”
Øyvind Torvund: modular synth on “40×10”
Thomas Dahl: electric guitar on “Triple F” and “F-Punk”
Guoste Tamulynaite: piano & voice on “Central Parker”, synth on “Elia”
Elia Müftüoglu Skarbø: voice on “Elia»