Musikkanmeldelse: Petter Wettre – «The Last Album» (2021).

Album: The Last Album

Plateselskap: Grappa Musikkforlag

Artist: Petter Wettre

8.5/10

Petter Wettres nyeste plate blir hans siste. Hvorfor er det hans siste plate? Han er da i sin beste alder, på toppen av sitt game? Det er rett og slett umulig å tjene penger på plateinnspillinger i dagens strømmemarked. Slik det ser ut nå er det kun Ed Sheeran og Ariana Grande som tjener på strømming.De andre (les: jazzmusikere og andre nisje-utøvere) sitter igjen med smulene. I tillegg har jo de fleste musikere fått et de facto yrkesforbud. Da blir det vanskelig å få det til å gå rundt.
Det er det samme som i andre kunstformer, film og litteratur. Forflatning over hele linjen. Fra nå av blir det bare superheltfilmer, lettlest krim og generisk popmusikk å velge mellom. Men la oss ikke åpne pandoras eske av agg og fruss her.

Petter Wettre vil i tillegg gå ut med et smell. Gi seg på topp. Etter sin beste plate. En plate som han virkelig kan stille seg bak. Og det kan han, saktens, for «The Last Album» høres ut som en moderne klassiker. En tidløs plate, trygt forankret i sjangeren straight ahead jazz, eller rett frem akustisk jazz. Ikke noe knitrete produksjon eller sjangeroverskridene tilbøyeligheter her, bare deilige, originalskrevne jazzballader i klassisk forstand. En plate man kan spille på kveldingen. En plate som senker pulsen.

Det er altså ballader det dreier seg om. Komposisjonene holder cruise-tempo. Wettre har samlet sammen er særdeles pentspillende trio til underlag for sitt lyriske saksofonspill. Alle komposisjonene er originale, her er ingen coverversjoner eller standardlåter.

«The Last Album» er en sjokkerende deilig plate å sette på. Wettres saksofon er lyrisk og leken, pianisten høres ut som Bill Evans med sine kjappe og elegante akkordprogresjoner. Det er melodisk som Ahmad Jamal eller Brad Mehldau på sitt mer tilgjengelige. Dette er klassisk jazz som kunne vært utgitt for 30 år siden eller om fem år, for den del. Det ballader, men ikke uten fremdrift. Det er fint driv i de fleste komposisjonene.

Uten sammenligning forøvrig, men da Woody Allen ble spurt om hva som var vanskeligst med å regissere seg selv, svarte han: å avstå fra for mange ekstreme nærbilder av meg selv. Wettres saksofon er selvsagt stjernen i disse komposisjonene, men han lar også de andre musikerne skinne. Det er ikke overvettes (overwettres) mye saksofon i monitor. Den franske pianisten Fred Nardin får mye plass på denne innspillingen, som på nydelige «Everyday and twice on sundays». Svenske Viktor Nyberg på bass og den italienske slagverkeren Francesco Ciniglio utgjør kompet. Det er en svært velspillende kvintett. Produksjonen er også enestående.

«The Last Album» er et aldri så lite mesterverk. Det er et modent og tidløst album for voksne mennesker. Albumet består av ni stimulerende komposisjoner som tåler mange runder i spilleren. Det låter vakkert men er all deles ikke uten motstand. Hadde jeg drevet en bistro ville denne platen stått på fast rotasjon på kveldstid. Dette er en sånn plate som når man setter den på, så glemmer man litt at vi er inne i en pandemi og nedstengning. Det er en livsbejaende plate, sjekk bare «Home». Det er en utgivelse som gjør at jeg føler at jeg må ha gjort endel rette valg her i livet som har ført til at jeg har funnet frem til nettopp denne utgivelsen. Det er en sånn plate.  

Vel vitende om at Wettre kaster inn håndleddet for at det ikke lar seg gjøre å leve av å spille inn plater lenger (selv ikke på hans nivå), setter selvsagt utgivelsen i et vemodig lys. Wettre er jo tross alt enn av Norges fremste utøvere på sitt instrument. En av landets mest bejublede saksofonister med totalt sett tyve utgivelser bak seg. Når ikke han klarer generere nok inntekter til å å holde det gående, hva da med de uetablert som er i oppstartsfasen? Når nitten plater ikke generer mer enn en knapp tusenlapp i kvartalet i strømmeinntekter, da er det noe galt. Her forklarer Wettre litt om situasjonen med egne ord.

La oss håpe på en snarlig endring i måten inntektene fra strømmetjenesten fordeles. Med fare for å høres litt melodramatisk ut: om ikke blir verden et kjedeligere sted. La oss også håpe at denne svanesangen er mer en statement for å påpeke noe fundamentalt galt med systemet slik det er, og at Wettre finner en løsning på situasjonen slik at han kan fortsette med å produsere mer musikk av dette kaliberet.

«The Last Album» kommer på vinyl i slutten av april og CD’en kan bestilles direkte av Wettre via Facebook, om jeg har forstått det riktig.

Foto: Magdalena Martin
Del på: