Artist: Kjetil Muleid
Album: Piano
Plateselskap: Rune Grammofon
8/10
Kjetil Mulelid er en pianist med mange jern i ilden. Han er kanskje mest kjent for sin egen lynhvasse trio, men også for det hakket mer eksperimentelle orkesteret Wako. Her kan du lese mer om disse.
Korona-viruset har jo satt en stopper for alle utøvende artister. Selv det å spille inn en plate sammen er blitt utfordrende å gjennomføre, selv om et band jo nesten er definisjonen på en kohort.
Uansett, det er en tid for alt, så da passet det fint for Mulelid å spille inn en soloplate nå som alt er nedstengt. Flere Pianister har allerede gjort det. Brad Mehldau var kjapt ute med en innspilling til inntekt for Jazz Foundation of America. Espen Eriksen er etter sigende i gang med en soloinnspilling. Christer Falk kjapt på ballen med å sette opp en herlig produksjon ved navn «Jazz på Sentralen», som er å finne på NRK.
Mulelid har som nevnt allerede ganske mange utgivelser i sin diskografi og har ennå ikke rundet 30 år (!).
Unødvendig å si kanskje, men han spiller med en langt større modenhet enn den unge alderen skulle tilsi. Mulelid har en bachelor i jazz fra NTNU.
Ettersom platen er komponert og innspilt midt under pandemien er det kanskje ikke overraskende at den har en sorgmunter stemning. «Piano» er en svært vakker og melodisk innspilling. Den står aldri i fare for å låte smektende.
Det er noe frigjørende ved å sitte i sofaen og lytte til Mulelids deilige anslag og virtuose løsninger. Av og til høres det ut som han gir tangentene massasje. Dype sirkler i forknytte skuldre, lynkjappe chops i nakken. En albue nedi en knute. Det er virkelig perfekt musikk i en tid som dette. Her sitter vi, inne. Kan like godt ha noe vakkert og samtidig stimulerende på stereoanlegget da. Det fine med akustisk jazz, og da kanskje spesielt solopiano, er nettopp tidløsheten. Hadde det ikke vært for det glassklare opptaket kunne dette nesten vært innspilt når som helst de siste hundre årene.
Apropos selve innspillingen, så er den klassisk – i den forstand at det ikke er noe Nils Frahm-aktig innspilling med hypersensitive mikrofoner som plukker opp mekanikken i pianoet og denslags. Her er bare vellyd. I «Point of View» kan man riktig nok høre litt pirking i strengene og overtoner, men det ikke gjort noe stort poeng ut av det. Tidvis kan vi høre Mulelid nynne melodilinjene mens han spiller, men det blir aldri helt David Helfgott (som jeg var heldig å se i Grieghallen på begynnelsen av 2000-tallet).
Min sønn snart tre år gamle sønn er en fin å teste ut musikk på. Er det for hektisk eller for mye disharmoni, er han ikke sen om å be meg «sklu av». Terskelen er generelt lav for å be meg slå av musikken. Det samme gjelder min kone. Men de siste tre ukene har Mulelids wav-filer strømmet ut av høytalerne på nær sagt daglig basis, uten at noen av dem har bedt meg slå av. Komposisjonene er fine å fokusere på i nærlytting, men funker også fint mens man leser eller leker på gulvet. Livet blir liksom like harmonisk som musikken når den står på. Når det er sagt er hverken poden eller musikken uten motstand. Tvert i mot, og sånn skal det være.
De forskjellige komposisjonene er dynamiske og bygger fint opp og ned i behagelige bølger. Dette er en plate jeg kommer til å høre mye på fremover, de kommende årene.
Albumet er innspilt i Athletic Studio på et Bösendorfer Grad Piano fra 1919.