Artist: Hilma Nikolaisen
Album: Heritage
Plateselskap: Fysisk Format
8/10
Lenke til Hilma Nikoloaisens bandcamp.
Hilma Nikolaisen er en av få artister jeg kan si at jeg har anmeldt alle platene til. Ikke at backkatalogen hennes er så enorm og uoversiktlig. «Heritage» er hennes tredje soloplate. «Puzzler» (2016) var en svært imponerende debut, som satt som en kule. Etter lang fartstid i Serena Maneesh og andre band, var hun kanskje ikke en debutant, per se, men likevel, uttrykket på debuten var helstøpt.
Hun fulgte opp med «Mjusic» (2018), et album som kanskje var mer polert enn debuten. Mindre fuzzgitar og mer pop.
«Heritage» tar steget enda lenger vekk fra rock’n rollen. Dette er rett og slett en akustisk plate, men ikke en kjedelig «unplugged» variant. Det er viktig å få frem. Dette er ikke enslig kassegitar rundt leirbålet. Det er en studioplate med mange spor og instrument, men el-gitaren er nå redusert til å små detaljer i lydbildet. Kassegitaren er stjernen. Her er mer plukking på strengene, med pent fingerspill. Ikke Bob Dylan-style harving over strengene. Liflige tverrfløyter, som på åpningskuttet «Maybe today, Satan».
Fravær av trommer er en svært god beslutning!
«Seven» triller inn med kongas, tolvstrengsgitar og en herlig basslinje. Hilmas vokal er like uanstrengt kul som den alltid pleier å være. Igjen, som på de foregående platene får jeg solfylt festivalstemning av disse låtene. La oss krysse det som er av fingre for at det blir mulig å avholde noen festivaler til sommeren. I så fall er dette et perfekt soundtrack.
«You Pt. II» blir kanskje vel nedstrippet med enkel koring oppå Hilmas vokalspor, samt litt fingerspill. Melodilinjen er dog pen.
Tittelkuttet «Heritage» har nesten noe litt Kings og Convenience-aktig ved seg med sitt mer komplekse gitarspill. Litt bass, noen små licks fra en annen gitar. Mer skal det ikke til. Knallbra.
«Untitled (Where Are You Now)» byr på klarinett og noen herlige koringer, og er nesten litt sangbok-aktig i struktur. Vakkert. Låtene er jamnt over korte, 3,5 min i snitt.
«Season Blue» gir Hilmas fraseringer assosiasjoner i retning Beach Boys. Enkelt, elegant piano. Ved siden av «Seven» er det platens kanskje beste kutt. Gitarplukk ala High Llamas.
Protestlåten «New Kids» ble skrevet da Y-blokka ble revet og er jo en knallåt av dimensjoner. Det er en latterlig kul melodi som bugner over av spilleglede og attityde.
«All in (Into The Outset) er sistelåt og platens lengste kutt. Den nærmer seg åtte minutter før den avrunder platen. Her må det utsøkte basspillet også trekkes frem. Denne låten har flest lydspor gående av alle platens ni spor. Det er en fest av en låt som jeg ser for meg at var vanskelig å kutte i studioet. Den bygger seg sakte men sikkert opp til en vegg av lyd -med akustiske instrumenter.
Heritage er skrevet, instrumentert, arrangert, og produsert av Hilma Nikolaisen, og mikset av blant andre Mattias Glavå (Dungen, Håkan Hellström), John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake), Emil Nikolaisen, Jay Andrews og Matias Tellez. Omslaget er ved kunstner Vanessa Baird.
Det låter rikt og fyldig. Det er ingen spinkel plate selv om den er akustisk og uten trommer. «Heritage» er en plate som merkelig nok funker like godt lørdag kveld som søndag morgen. Noen av låtene er kanskje litt vel nakne, som «You Pt. II», men Heritage er treffer bredt. Min sønn på to og et halvt har svært lav terskel for å be meg «SKLU AV!» musikken. Han blir spesielt irritert av John Coltrane. Han blir svært harmonisk av tidligere nevnte Kings Of Convenience. Nå også Hilma Nikolaisen. Det er perfekt musikk å ha på mens livet utspiller seg.