Artist: Needlepoint
Album: «Walking up that Valley»
Plateselskap: BJK Music
8/10
Her er en lenke til Needlepoint bandcamp. Her kan du bestille høyoppløste filer. Albumet utgis også på CD og vinyl.
Etter en hustrig jul med sosiale nedstengning, er det svært hyggelig å starte året med en ny plate av det fabelaktige bandet Needlepoint. Jazzgitaristen Bjørn Klakegg og hans bande av virtuose instrumentalister har snekret sammen et nytt album til samme mal som før (heldigvis): mildt psykedelisk og proggete folk-pop. Men til forskjell fra tidligere spiller Klakegg også fløyte, fiolin og cello på denne platen. Komposisjonene er dermed blitt mer komplekse, dog uten at det går på bekostning av tilgjengeligheten. Bred folkelig appell. Neida, men det låter faktisk mer iørefallende enn før, utrolig nok.
Dette er tredje album med samme besetning. «Aimless Mary» (2015) og «The Diary of Robert Reverie» (2018). Utgivelsesfrekvensen røper at dette er en systematisk gjeng med normalt sett ganske tette ordrebøker. Hele bandet har fjøksen prosjekter gående ved siden av egne soloprosjekter. Bassist Hængsle var med på Møsters nye plate nå før jul. Trommis Olaf Olsen slapp «Fra det Onde» sammen med Emil Nicolaisen nylig. David Wallumrød er heller ikke kjent for å ligge på latsiden. Før jul slapp han en herlig, alternativ juleplate.
Det var først med Needlepoint at Klakegg fant frem til sin stemme. Bokstavelig talt. Etter en lang karriere som jazzgitarist har han først nå begynt å synge. Om man hører gjennom platene fra 2015 og frem til denne kan man høre at han blir mer komfortabel i egen stemme. Det låt pent på første skive, men han får mer kontroll over stemmebåndene for hver plate siden. Det låt pent i live-sammenheng også.
Albumet starter friskt med uptempo «Rules of a mad man», en låt som er komplett umulig å mislike. Teksten er litt krytisk og vanskelig å tyde på mitt lille CD-cover, men lurer på om den ikke handler om Trump (kan hende jeg bommer stygt her). Låten runder fem minutter og Olaf Olsen slipper seg virkelig løs på trommene etterhvert som cresendo stiger. Ofte minner stilen hans litt om Robert Wyatts’ anno Soft Machine. Deilig drivende breakbeats.
I likhet med månen selv, har neste kutt «I offered you the Moon» flere faser. Den strekker seg over syv minutter og etter fire minutter slipper karene løs i et eterisk instrumentalparti der Wallumrød har funnet frem til en spesielt egnet synth. Trommer og basser traver avgårde i et sykt heftig driv. Svinger som f.
Singelen «Web of Worry» byr på Needlepoints signatur-sound. Denne låten representerer bandet godt. Lurer du hva slags band dette er, er dette låten å sjekke. Her kommer også Klakeggs fløyte inn. Man tenker naturligvis på svenske Dungen som opererer i samme sjanger og med samme instrumentalisering. Mens Dungen har vært på en nedadgående spiral de siste albumene, er Needlepoint stadig på oppadgående.
«So Far Away» kunne nesten vært en låt av Joni Mitchell anno «Hissing of Summer Lawns» eller «Hejira». Helt herlig.
«Where the ocean meets the Sky» progger seg voldsomt opp midtveis i låten. Svinger voldsomt.
«Carry me away» er kanskje min favoritt på albumet. Grovt forbigåtte Michael Franks softe jazzpop spøker i bakgrunnen. Grooven de kommer inn på etter to minutter er helt svimlende kul.
Rolige «Another Day» har noe barokk-aktig ved seg og brer seg over deg som et mykt pledd på sofaen.
Albumet avrundes med tittelkuttet. En intro av Klagegg og hans kassegitar, før Hægsles bass spiller inn. Orgel og fløyter kommer inn i miksen etter tru og orden. Vokalen har også noe barokk ved seg, spesielt når Klakegg går opp i tonefall. Etterhvert kommer de skikkelig i støtet her og Olsens trommer virvler opp i hurtig gange. Tverrfløyten kvitrer opp og overbeviser lytteren om at dette er den perfekte låten å avslutte albumet med. «Walking up that Valley» starter og slutter i oppstemt midtempo. I mellomtiden har vi fått barokke ballader og propggete pop utført av et svært habilt personell. Dette er så bra som det kan få blitt. Fire låter på hver side (av vinylen) lange nok til at man kommer inn i dronen, men ikke så lange at man går lei. Helt perfekt vektet, med andre ord.
Omslaget er som vanlig tegnet av Bjørn Klageggs bror, jazzpianisten Rune Klakegg. Rent estetisk kler omslagskunsten musikken som hånd i hanske. Tekstene inne i omslaget er også ført i pennen av Rune og jeg tror vi trygt kan slå fast at håndskriften hans gjør de fleste andres til skamme.