Artist: Husmo Hav
Album: Waves
Plateselskap: Dugnad Rec
7/10
Her er en lenke til Husmo Havs bandcamp-side hvor du kan få kjøpt platen i fysisk format, både CD og LP, samt høyoppløste filer.
Husmo Hav er en moderne jazz-kvartett. Med moderne så mener jeg av typen som ikke kommer til å bli invitert til Sildajazzen med det første. Ikke vondt ord om SIldajazzen i Haugesund, for all del, men Husmo Hav har mer til felles med… tja hippere uttrykk enn typisk New Orelanske stemninger. Jeg tenker mer i retning britiske Portico Quartet og den slags.
Siden forrige gang har Husmo Hav virkelig funnet frem pop-hatten også. Det er uptempo, men deilig sorgmunteret. Det ligger en tristesse over alle komposisjonene her. Mulig det handler om øyet som ser, eller snarere øret som hører, men denne lytter opplever det i alle fall slik. Sorgmuntert, altså.
Orkesteret ledes av trompetist Thomas Husmo Litleskare. Han flankeres av Marte Eberson på tangenter og kompis av Tore Flatjord på trommer og bassist Stian Andreas Andersen. Medlemmene har såkalte fartstid i suksessfulle band som Highasakite, The Switch og denne bloggs favoritt i fjor, Lassen.
Husmo Havs debutplate fra 2019 het «Ripples». I år høyner de altså med «Waves». Om denne utviklingen fortsetter kan ikke det neste albumet hete noe annet enn «Tsunami».
Fra spøk til alvor. Med «Waves» så røper Husmo Hav at de har en kommersiell ambisjon. Komposisjonene er såpass melodiske og tilgjengelige at de burde kunne nå ut til et relativt bredt publikum. De er ikke vanskelige å like, for å si det sånn. Ikke slik å forstå at det låter glatt eller er uten motstand. Telleapparatet får kjørt seg her, men man blir ikke utslitt av å lytte gjennom albumet, slik man av og til kan med enkelte utgivelser. Sammenlignet med forrige utgivelse, oppleves «Waves» som mer formfullendt og helhetlig. Jeg liker rekkefølgen på låtene. Man blir hooket rett inn med åpningskuttet «Mining for Gold» der groovet minner litt om Tortoises «The Equator» fra albumet «TNT» (1998).
Åpningssporet følges opp av den enda mer catchy «Never ending summer». Melodilinjen setter seg bom fast i hjernebarken og har et voldsomt hitpotensial til å være en jazzlåt.
Etter de to poppede åpningssporene går vi over i mer utforskende jazz slik vi kjenner det. «Eliten» er mer stakkato enn forgjengerne, men er på ingen måte uten appeal.
«You must think I’m really weird» heter albumets fjerde komposisjon. Hadde man satt på denne låten hjemme etter et vellykket stemnemøte kunne det gått troll i ord med den tittelen. Neida. Men også denne komposisjonen krever sin lytter der alle instrumentene kjemper om oppmerksomheten på en gang.
«Waves» avrundes med «Eliten II». Et svevende og deilig stykke musikk som løftes opp av herlig perkusjon. Den klokker inn etter bare 3 min 37 sekunder, noe som kjennes litt abrupt.
Husmo Hav har utviklet seg fint i forhold til forrige album, og har tonet ned postrock-tendensene fra debuten til fordel for et renere jazzuttrykk. Platens to første komposisjoner burde kunne dukke opp på ulike spillelister for ny og spennende jazz. Tommel opp!