Artist: Møster!
Album: Dust Breathing
Plateselskap: Hubro
7,5/10
Her er en lenke til Møsters bandcamp hvor du kan få kjøpt platen.
Ooh den nye platen til Møster! Ooh wav-filer! Det er virkelig noe eget ved å overføre en plate på 700mb over på mobilen. Det er mye informasjon som ikke er komprimert bort. Apropos mye informasjon: det er mange noter å fordøye på denne utgivelsen. Mange takter og breaks.
På de siste platene har Møster! vært eksperimentell og søkende i formen. Bandet har satt seg ytterligere og virker nå så thighte som de kan få blitt. Med Kenneth Kapstad på trommer og Snah på gitar så har man to tredjedeler av en tidligere utgave av Motorpsycho. Det er smart, omtrent som å kjøpe et spisspar fra en klubb: to spillere som kjenner hverandre og er samspilte fra før. Målgarantister. Nikolai Hægsle på bass. Det trekker ikke akkurat ned nivået, for å si det sånn. Også har man jo Kjetil Møster selv i front da, på både baritone og tenor saksofon – i tillegg til klarinett og ymse perk.
«Dust breathing» er femte album på ti år. Uttrykket er kanskje enda mer rendyrket prog nå enn før. Hængsles jobbende traktorbass gjør det ikke enkelt for lytteren å fjerne tankene fra Motorpsycho. I stedet for Bent Sæthers vokal har vi i stedet altså Møsters jagerfly av en saksofon som bryter lydmuren både tidt og ofte.
Platen åpner med «The Bonfire, The Sun», en herlig midtempo sak der en herlig groove repeteres mens Møsters saksofon spiller inspirert over riff-sløyfen – før vogntoget bremser opp etter 6,5 minutter og svinger av allfarvei. Kanskje ikke umiddelbar assosiasjon, men tar meg i å tenke på britiske The Comet is Coming og deres «Blood of the past», selv om de er mer elektroniske enn akustiske i uttrykket. Men de har den samme tunge rockegrooven med en utemmet saksofon på topp.
Uansett, «Dust Breathing» forsetter med «Waistful tendensities», som bare kan akkompagneres av en musikkvideo der vi ser en bil som kjører land og strand i veldig rask film. Langs en fjord, over en bro, gjennom en tunnel og ut i åpent lende. 3,5 min med høyintens og etter måten tilgjengelig rockekomp.
«Asculptation» er mer abstract i formen, og høres ut som en eneste lang intro/outro til en film av Yorgos Lanthimos.
Albumet avsluttes med tre spor: «Organ of bodies I – Blightness», «Organ of bodies II – Tentactility» og «Organ of bodies III – Palpatience». De tre sporene henger sammen. «Organ of bodies I – Blightness» er som en intro til andre del som er platens kanskje reneste jazzspor.
«Organ of bodies II – Tentactility» varer varer over ti minutter og inneholder mange ulike partier. Kapstad jobber virkelig for pengene her – ikke at han ikke gjør det på de andre sporene, men her legger han seg virkelig i selen med mange ulike stilarter. Midtveis ut i låten kjører han og Hængsle sammen kul og løpende dub-aktig bass/tromme linje mens de andre elementene blir mer svevende.
«Organ of bodies III – Palpatience» er kanskje platens kuleste spor. Basslinjen er helt latterlig sprek. Tar meg i å spille luftbass Alan Partridgde-style hele tiden. Her kommer Snah inn med herlige twin-gitar detaljer. Platens høydepunkt.
I mine konforme ører er platens første og siste komposisjoner de beste. Når det er sagt, er «Dust Breathing» en massiv utgivelse som vil sette klørne dypere i eksisterende fans og lokke til seg nye fans med sitt kanskje mer tilgjengelige uttrykk. «Dust breathing» en en heftig plate, som nok en gang er skrudd sammen av den allestedsnærværende Jørgen Treen. Han gir platen nok oompf og brunst til at de med svære Klipsch-høyttalere blir tilfredsstilt, ikke bare de med preferanse for naken ECM-jazz presentert på KEF-høyttalere.