Artist: Stillehavet
Album: Kama Muta
Plateselskap: Marit&Gaute
7/10
For fire år siden anmeldte jeg Stillehavets selvtitullerte debutplate for Deichmans musikkblogg. De låt kanskje mer snurrige da, mer Pram og Broadcast. Mer akustiske instrument inne i miksen. Mer low-fi produksjon. Sjarmerende og tiltalende for sin tid. Men tidene endrer seg og Stillehavet har tydeligvis fått for seg at Hi-fi er veien å gå. Kunne ikke vært mer enig i den beslutningen! Nå låter det lush til tusen. Låtene er mer umiddelbare og sågar… CATCHY! Sjekk forrige singel «Gaia» og du er med på notene. Denne låten fyker rett inn stemmegaffels 2020 playliste som snart publiseres.
(Om «Gaia» er en hyllest til planeten eller busselskapet i bandets hjemfylke vites ei).
Forrige plate var atmosfærisk og lun, men «Kama Muta» har enda mer fokus på atmosfæriske stemninger. Man merker det ligger mye arbeid i låtene. Det er mye detaljer og beslutninger som er tatt her. Panoreringer av perk osv. Får faktisk litt vondt i hodet av tanken på alt pirket som ligger bak. Marit Elisabeth Svendsbøe Stedje og Gaute Stedje skal ha for å ha brukt de fire årene som har gått siden sist på å raffinere uttrykket sitt betraktelig. Låtene kan være uptempo, som «Dahlia», men likevel litt mørke. Dette er musikk som ikke funker i dagslys, typ Massive Attack. Altså man kan gjerne lytte til Stillehavet på høylys dag, det er ikke det, men de kommer mer til sin rett i dunkel belysning. 90-tallet har ikke hørt så bra ut siden 90-tallet:)
Som nevnt er mye av instrumenteringen byttet ut til fordel for synth. Det er gitarer her også, men de er skrudd langt inn i lydbildet og slipper bare tidvis frem, som på «Deer». De akustiske instrumentene er godt intergrert i miksen. Tar meg i å tenke litt på Bibio. Om jeg kan sette fingeren på noe her, så må det være overdreven bruk av den sjøsyke båndspiller-effekten som Boards of Canada populariserte (Sjekk «Xeno» eller «Deer»). Effekten gjør for så vidt synth-teppene mer organiske/mindre statiske, men det får meg til tenke at det har brukt litt for lang tid på å skru denne platen.
Apropos skruing av plate: det er Jørgen Træen fra Duper studio gjort mastringen. På denne platen har også Martin Smoge (også fra duper studio) har hatt en finger med i spillet på mixingen av platen.
«Cama Muta» er en mer formfullendt plate enn debuten. Det er alltid hyggelig å se et en lovende debutant utvikle seg på denne måten. Blitt mye bedre siden sist. Spesielt når sist gang også var veldig bra.
Dette er en deilig plate å sette på. Rekkefølgen på sporene er gjennomtenkt. Bølgene med intensitet er balanserte. Låtene har akkurat rett lengde. Det er med andre ord; et upåklagelig stykke håndverk.