Artist: Universet
Album: Ny tromme
Plateselskap: Sellout! Music
7/10
Det er langt mellom hver spoken word utgivelse i Norge, eller hvor som helst egentlig, for den del. Det har kanskje noe med det kommersielle potensialet å gjøre. Det blir ikke akkurat spilt i hjel på radio, ikke at det betyr så mye lenger. Blir ikke spilt så mye på uteplasser, ikke at det betyr så mye lenger heller, i disse dager.
Lydbøker er derimot blitt big business. Men de byr meg imot. Det er noe infantilt over å sitte der med hendene i fanget og lytte til en halvgod norsk skuespiller lese inn en tekst med forsøksvis avstemt patos. Dette er ikke en lydbok.
I Norge er det for så vidt en god tradisjon for spoken word. Jan Erik Volds utgivelser, «Briskebly Blues» er jo, om ikke akkurat eviggrønn så i alle fall en sann klassiker som står i mange platekasser på loft og kjellere i det ganske land.
Samarbeidet mellom Odd Børretzen og Lasse Myhre fikk jo en mildt sagt uventet bestselger med “Noen ganger er det all right” i 1995.
Tonesatt lyrikk. Det er smalt. Men samtidig er det lettere å fokusere på teksten når den leses ordentlig opp og ikke synges med ullen diksjon eller i smektende vendinger. Man slipper kunstig repeterende refreng. Narrativet går på en måte videre, men samtidig er ikke Torgersens tekster i dette tilfellet streit prosa akkurat.
På 90-tallet var det et lite blaff med spoken word-utgivelser. Jeg kjøpte blant andre Steven Jesse Bernsteins «Prison» (Sub Pop, 1992) og ikke minst Disposable Heroes of Hiphopricy/William S. Burroughs «Spear Ass Annie and other tales (Island records, 1990). Den type utgivelser får ikke grønt lys nå for tiden. Helt til nå. Sellout! Music tar ansvar og fører fanen stolt videre!
Det er synd å si kanskje, men jeg har ikke for vane å analysere sangtekster, eller egentlig høre spesielt godt etter på tekstene – med mindre de er spesielt gode eller spesielt dårlige. Nødrim får meg til å reagere, uventede metaforer får meg til å reagere. Pavement er unntak som har fått meg til å fokusere på tekstene. Malkmus har jo i grunn ofte en slags spoken word-tilnærming til vokalen, kanskje derfor jeg får med meg tekstene hans?
Universet er et samarbeid mellom forfatter/musiker Bård Torgersen og musiker/produsent Kenneth Ishak. Begge har lang fartstid i norsk undergrundsmusikk. Dvs. Ishak har vel vært oppe og vaket og vakt internasjonal åtgaum for enkelte av sine mange prosjekter, som for eksempel Beezewax. Torgersens Masters of Møh er kanskje mer et lokalt kultband i Oslo/omegn. Uansett, Torgersen har skrevet en rekke kritikerroste bøker og diktsamlinger. Hans foreløpig nyeste, “Lengter, knuser slår” (Forlaget Oktober, 2019) var helt klart årets bok for mitt vedkommende da den kom ut. En rå, sår og svært levende fortalt dannelsesroman fra Rykkin, kjemisk fri for situasjoner som normalt sett dukker opp i oppvekstromaner. Bokens tittel er sjeldent treffende, helt perfekt for bokens tone.
Men dette ble en lang digresjon. Apropos, det er litt av stilen på Torgersens tekster på denne platen også. Lange digresjoner, som for eksempel på åpningssporet “Etter slutten”, hvor Torgersen snakker om Oslo og jordskjelvet som rammet byen for 300 år siden, hvor han brått assosierer seg vekk i retning kraner og snakker om disse. Er det påbudt med hjelm i kraner, er det setebelter om bord der oppe osv. Teksten er lagt oppå en svevende lydkollasj. Teksten/Torgersen er i fokus. En anglisisme irriterer litt: «Hvem er jeg til å dømme».
Men det er en kul komposisjon og en perfekt låt å åpne platen med, da den setter akkurat riktig stemning. Ikke pompøs. Ikke for kul, men veloverveid.
Umiddelbart fikk jeg flashback til 80-tallet, NRK, Finn Carling i høyhalset genser. Eva Knardahl på tangenter, med lukkede øyne. Om det er et reelt minne vites ei.
Neste komposisjon er “Bror min”, som høres ut som den nesten kunne vært en låt med Heyerdahl (et av Ishaks sideprosjekt). En herlig poplåt med fire flate-trommer. Teksten her bringer tankene i retning tidligere nevnte «Lengter, knuser slår».
“Vi kjører og kjører” kunne også nesten også vært klippet ut i fra “Lengter, knuser slår”. Her kommer Kaja Gunnufsen inn og leser en passasje. Strykere løfter låten opp. Dette er platens sterkeste kutt i mine ører.
Tittelkuttet er i motsatt ende av skalaen. Hverken tekst eller musikk treffer meg her. Popkulturelle referanser som Whitney Houston liker jeg ikke her, det gjør teksten mindre tidløs, og på et punkt høres det nesten ut som Torgersens frasering skal bryte ut i hvitmanns-rap, i stedet for den streite og lite manierte stilen hans på de andre tekstene.
Dette er ikke duoens første plate. I 2015 kom «Vi skal ikke dø. En gang til». Der virker musikken mer komponert for å stå til Torgersens tekster, eller designet rundt tekstene. Denne gangen virker det som Ishak kanskje gir litt mer beng, og det oppleves som friskere og mer ærlig, på en eller annen måte. På forrige platen er Torgersens tekster mer poetiske. På «Ny tromme» er tekstene råere, mer fragmentariske og løse i snippen. I likhet med musikken oppleves også tekstene som friskere og mer ærlig.
«Pomidou» på forrige plate er dog steinbra.
Utfordringen med spoken word-plater er jo at man gjerne går litt lei etter at man har hørt dem noen ganger. Man setter ikke det beste kuttet på repeat liksom. Den største utfordringen er å unngå å låte svulstig. Det blir det aldri på «Ny tromme». Platen har en kul tone hele veien gjennom og er en ganske unik utgivelse. Denne platen er en sjelden fugl som fortjener oppmerksomhet. Det er nok av grå duer der ute.