Artist: Spirit in the Dark
Album: «Superbells»
Plateselskap: Jazzland Records
7.5/10
Her er en lenke til Spirit in the Darks bandcamp-side hvor du kan kjøpe platen i forskjellige høyoppløste filformater.
Klimaendringene har gjort at hvit jul har blitt en saga blott, og covid-19 har flyttet all julehandel over på nettet. Nå har vi kun musikken å lene oss på for å komme i stemning. Ideelt sett levende julemusikk. Kirkekonserter. Som nå er avlyst. Da må vi lete andre steder.
Spirit in the Dark er en trio bestående musikerne som normalt sett pleier å være travelt opptatt på juleturne i disse dager. Trioen består av David Wallumrød – orgel, Anders Engen – trommer og Audun Erlien – bass. Disse gutta pleier å backe opp (bl.a.) artister som Bjørn Eidsvåg, Jarle Bernhoft, Odd Nordstoga, Knut Reiersrud og Mathias Eick for å nevne noen. Seg i mellom har de medvirket på flere hundre plater. Å kalle dem habile vil være en underdrivelse.
«Sløyt» er et adjektiv jeg normalt sett er svært ukomfortabel med å bruke. Jeg skyr det like sterkt som «funky», og kan ikke huske å ha tatt disse ordene i min munn (eller penn) siden 90-tallet.
Merkelig da at det er en låt som «Det hev ei rose sprunge» som tvinger meg til å børste støv av dem igjen. Spirit in the Darks tolkning høres ut som noe Barry White kunne vrikket på hoftene til og lagt inn sine dyprøstede «Yeah… baby». Platen er også mesterlig skrudd. Hør bare hvor saftige de kantslagene på trommen her. Ekkoet. Man kan praktisk talt høre tykkelsen på trommestikkene.
Denne gjengen har jobbet seg gjennom noen juleklassikere i løpet årene som har gått. Låtene sitter antagelig prentet inn i muskelminnet deres, og det er vel derfor tolkningene høres så utrolig uanstrengte og lekne ut. Sjekk bare «Rudolph» eller «Santa Claus is coming to town». Disse morsomme tolkningene kunne like gjerne vært å finne på en av de jamaicanske ska/reggae-samlingene som var poppis før i tiden. Typ Jackie Mittoo eller tilsvarende.
«Jingle Bells» er imidlertid en rasende festlig soul-funk tolkning som lukter Curtis Mayfield lang vei.
Spirit in the dark balanserer på en knivsegg gjennom hele platen. De er helt, helt på kanten til å bikke over i cheese, men er selvsagt drevne nok til å holde igjen før man begynner å rynke på nesen.
Labelboss Bugge Wesseltofts «It’s snowing on my piano» (1997) har jo blitt en moderne juleklassiker, men det albumet låter vesentlig mer sakralt enn «Superbells». Enkelte av kuttene på platen gir riktig nok en semi-kristen slags julestemning, som «Away in a Manger» eller «O holy night» – men da mer i retning levvandes gospel enn Wesseltofts protestantiske anslag.
«Superbells» er platen man setter på mens man jobber med julematen, legger pakkene under treet og blåser støv ut av portvinsglassene. «It’s snowing on my piano» setter man på når man skal hvile og la julen (og maten) synke inn.