Musikkanmeldelse: Harald Lassen – «Human Samling» (2020)

Artist: Harald Lassen

Album: «Human Samling»

Plateselskap: Jazzland Records

9/10

Så kom den endelig. Årets album. Ganske så uventet. Etter å ha hørt singelen «Berry Joy» for noen uker siden fikk jeg en mistanke at det platen kunne by på noe stort. Forventet ikke at det skulle være så spekket med gull. Det låter bare så uendelig duggfriskt. Så uanstrengt og kult, for å si det som en 12-årig fanboy. Det er jazz, men det er også indiepop inne i bildet her. Elementer. Blandingsforholdet er ca 90/10 jazz/indie. Det er muligens Sander Eriksen Nordahls subtile gitardetaljer som sørger for de 10 prosentene, sjekk bare «Stella» og man får assosiasjoner i retning band som Broken Social Scene eller Jaga Jazzist, for den del. Trommis Tore Flatjord spiller i The Switch til daglig. Nå er jo ikke Harald Lassen fremmed for andre sjangre enn jazz han heller. Han var involvert i blant andre Pixel (med Ellen Andrea Wang) som også hadde et slags tilsvarende blandingsforhold.

Nær sagt enhver idé er god på denne utgivelsen. Fra første tone i den eteriske og supermelankolske åpningsfanfaren «Before you came» skjønner man at dette er noko anna. Man blir blank i øynene ut av startblokka. Her er originalitet i bøtter og spann. Fusjon mellom knusktørre akustiske instrumenter og elektroniske element. Det er melodiøst og utforskende fritt på samme tid. Improviserende og forutsigbart/uforutsigbart, men samtidig er det ikke så mye motstand i komposisjonene at man blir sliten i ørene. Det er svært godt balansert, sånn sett. Kløktig vektet. Dette er sjeldent stimulerende å lytte til. Det knatrer i hjernebarken der man sitter og lytter med åpne hodetelefoner.
Hør bare «How it feels» pt. 1 og 2. Det er så vakkert at man nesten kan bli religiøs. Apropos, «Voyager» har noe litt gospel/bedehus ved seg, ikke så rart kanskje ettersom Lassen kommer fra bibelbeltet og er har bakgrunn i disse miljøene.


«Human Samling» er frigjørende å lytte til. Å sette på denne platen gir samme følelse som å ta av seg en småtrang hjelm, eller å riste av seg en gammel ham. At man har gått rundt i en tung, gammel lusete frakk hele vinteren, og nå kan man endelig ta på seg en florlett vindjakke. En oransje i så fall. Synestesien flimrer opp i nyanser av oransje når jeg hører på «Human Samling».

I det hele tatt er dette kanskje mer en plate for våren enn for vinteren. Det ikke bare fuglekvitteret som sender meg i den retningen, rent assosiativt. Det er en slags oppstemthet her. Samme som på fabelaktige «Eventyrer» (2018). Ikke all jazz funker på dagtid. Mesteparten er myntet på rundt midnatt. Ikke så med «Human Samling». Gunstig tidspunkt å ha hjemmekontor med ordentlig stereoanlegg.

Kan ikke helt sette fingeren på på det, men akkurat her jeg er nå, 43 år gammel og med et langt liv med nilytting til voldsomme mengder musikk. Jeg har strengt tatt viet det alt for mye tid, men uansett, her hvor jeg er nå etter å ha utfordret meg selv med alle slags sjangre og uttrykk, så er dette fader meg nær sagt toppen av kransekaken per nå altså. Det er som om platen er et bestillingsverk jeg har bestilt. Den tikker av på alle mine preferanser, en etter en. Har kanskje aldri følt meg mer i midten av en målgruppe.

Mye skryt her nå? Hva med litt kritikk? Er det ingenting som lugger? Virkelig ingenting å utsette? Nei, egentlig ikke. Normalt sett kan jeg godt være foruten samplinger av snakking, men akkurat dette klippet som er med her, hvor en John Stevens fra Spontaneous Music Ensemble blir intervjuet etter en konsert på Høvikodden og snakker om musikk og hvordan frihet er det viktigste i musikk og at man må være åpen og være med når man lytter. Dette sitatet resonnerer og burde nesten vært en slags vaskeseddel for all musikk som ikke serveres ferdig drøvtygget.

«Human samling» er et mesterverk. Soundet, stemningene som platen frembringer er helt sublime. Platen er akkurat så fri og løs i snippen som den trenger å være. Den kommer til å gå i en evig loop her i lang, lang tid fremover. Av og til kommer de, plater som «Human Samling». Det er bare å være tålmodig. Være nysgjerrig, lese lytte og lenke seg videre. Være oppsøkende. Man får håp for fremtiden. At det går folk som Harald Lassen rundt i verden, som har musikk som dette i seg.

Personell: Harald Lassen (saksofon) – Bram De Looze (piano) – Stian Andersen (bass) – Tore Flatjord (trommer) og Sander Eriksen Nordahl (gitar).

Del på: