Artist: Captain Sukram
Album: Pillowtalk & Sundowns
Plateselskap: Tik Records
8.5/10
Captain Sukram, eller Markus Dvergastein som han egentlig heter, spilte gitar i knallharde Purified in Blood. Dog ikke som fullverdig medlem, men som turnégitarist. Purified in Blood besto av illsinte veganere/avholdsfolk/kroppsbyggere som spilte in-your-face screamo-hardcore. Sjangermessig var det top notch, de hadde platekontrakt med kredibelt, utenlandsk palteselskap. Jeg så dem på en turne med Kvelertak for noen år siden. Mye muskler, sinne og dobbelpedaler. Bandet ble nedlagt da noen av gutta bestemte seg for å begynne å drikke.
Dvergastein må ha headbanget all aggresjonen ut av hodet, for opp av asken har altså den softeste folkpophelt oppstått! Bort med Flying V gitarer og inn med kassegitarer. Vekk med gutturale brøl og inn med luftig crooning. Lalala-koring med tverrfløyter og full Free Design-vibb. Uttrykket er en diametral motsetning til nevnte Purified in Blood – kanskje med unntak av det håndverksmessige nivået da.
For det er helt vilt på «Pillowtalk & Sundowns». Komposisjonene har de vakreste blåsearrangement. Tilbakeholdent utporsjonert. Sjekk bare «Minor Bird» – platens gullkutt. Når det er sagt er det faktisk ikke et eneste svakt kutt på platen.
Mulig referansene på «Anyones baby» strekker seg langt tilbake, men jeg tenker på kanadiske Andy Shauf her. Men Captain Sukram har endel 60-talls solskinn i posen også, som på «La-la-la» som nesten kunne vært en Free Design låt. Bendik Brænne er en annen fyr som forøvrig opererer i dette samme landskapet til tider (The most beautiful tune).
«Anyones baby» høres tidvis litt ut som britiske Richard Hawley (som selv er en ivrig tolker av fordums uttrykk), selv om Hawleys stemme når litt dypere ned i pungen enn Dvergasteins. I følge presseskrivet er han inspirert av artister som Warren Zevon og Todd Rundgren. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har hørt nevneverdig mye på disse (gisp!). Personlig har jeg en forkjærlighet for kontemporær pop. Det nyeste nye. Alltid. Derfor strekker mine referanser seg sjelden lenger bak enn min egen alder. The Free Design? Ingen regel uten unntak.
«I could Listen» er en så latterlig elegant og luftig låt at jeg ser for meg at Thomas Dybdahl ville sagd av seg en arm for å ha skrevet den. Hør de siste to minuttene, fra 3 minutter og ut. Noe av de mest sublime jeg har hørt i år, uansett sjanger.
Singer/songwriter får en til å tenke på en enslig fyr med kjærlighetssorg, kassegitar og firespors opptaker. Så er ikke tilfelle med Captain Sukram. Nå er vel ikke ikke dette akkurat noe singer/songwriter selv om han bare er en fyr. Dvergastein har tydeligvis nettverket i orden. Sjekk bare denne listen av bidragsytere på platen: Lars Horntveth (Jaga Jazzist), Einar Jullum Leiknes, Øystein Braut (Electric Eye), Håvard Krogedal (Serena-Maneesh, Mirror Lakes), Magnus Falkenberg (Kappekoff), Jørgen Smådal (Kråkesølv), Martin Smådal (Jako Vidal/Le Corbeau), Harald Fagerheim Bugge (the Turns), Lasse Passage, Simen Vangen, Knærten Simonsen, Brita Malvik (Birri), Siri Byrkjedal, Simen Skrebergene, Audun Barsten Johnsen, Rakel Paulsen, Jasmin Hirschsteiner, Vegard Sandbukt, Nilas Granseth, Våghals Blandakor.
Har det noen sinne vært med flere folk på en debutplate?
Pillowtalk & Sundowns er herlig mikset/mastret også. Det låter 60/70-talls med med den moderne high res oppløsningen som man ikke får fra mange av de gamle opptakene som ofte kan være skjemmet av hiss, sus og uklarheter i opptakene. Dette irriterer når man lytter med avslørende hodetelefoner. Dette låter gull. Røkelse og myrra.
Det er en tradisjonell plate. Det er sjangerøvelse. Jazzlinje-flinkt, men på en god måte. Å lage en plate som dette er litt risky. Amerikansk vestkystpop anno 1970. Det er blitt gjort før liksom. Av andre flinke folk. Som også har popteft. Det er som en klesdesigner som bestemmer seg for å lage en blå dongeribukse med regular cut. Det er blitt gjort en million ganger før, og det er så godt som umulig å skille seg ut. Det samme gjelder også sjangeren amerikansk softrock fra 1970-tallet. Men Captain Sukram evner det. Han har gått hen og laget en sjokkerende sterk og original debutplate i denne sjangeren. Om juryen følger med i timen bør det tikke inn en nominasjon til Spellemannsprisen for denne innspillingen. Årets nykommer.