Artist: Espen Eriksen Trio
Album: End of Summer
Plateselskap: Rune Grammofon
8/10
For deg som er glad i kontemporær norsk jazz av den melodiske sorten, er julekvelden allerede kommet. Når man lefler med ren og skjær akustisk jazz: piano, tromme og bass, kan det by på utfordringer å skille seg ut i mengden. Ikke for det, antallet potensielle akkordvariasjoner er tilnærmet uendelig, men å skape et uttrykk det man umiddelbart hører hvem som spiller, når man ikke har andre hjelpemidler enn sine tre akustiske instrumenter til rådighet – er ikke alle forunt.
Espen Eriksen og hans to kumpaner evner dette.
Eriksens sjeldne kombinasjon av meloditeft og tekniske begavelse, Andreas Byes dempede men svært dynamiske trommespill og Lars Tormod Jensets lyrisk basspill med overtoner, bue og what not. Summen av disse tre personlighetene opphøyes til et særegent og svært stimulerende uttrykk.
Før corona brøt ut var jeg så heldig å se dem i Sandnes kulturhus på en miniturné. Der hadde med seg den britiske saksofonisten Andy Sheppard som spilte på deres forrige album «Perfectly unhappy» (2018). I live-sammenheng kommer bandets voldsomme dynamikk mer frem i lyset enn den gjør på plate. Mer om det senere.
Espen Eriksen Trio er klare med sitt femte studioalbum på 10 år, og er nå tilbake i et rent trioformat igjen.
Med release i slutten av september tittelen «End of Summer» mer enn passende. Slutten på sommeren byr jo også noe vemodig. Selv om han kommer fra haugalandet er ikke gladjazz noe man assosierer med Eriksen.
Uten sammenligning forøvrig, hadde a-ha et comeback med låten «Summer Moved On» som jeg likte overraskende godt. Den tok også tak i dette vemodet som kommer med høstens inngang.
«End of Summer» er en blå plate, men samtidig lettbent. Man risikerer ikke å bli lagt i stropper på lukket langtidspost etter å ha lyttet til den.
Folketonene og det nordiske er allestedsnærværende i trioens uttrykk og det i seg selv har jo gjerne noe blått i seg.
Platen er spilt inn Propeller Studio i Oslo, samme sted som trioens tre siste album er spilt inn i. Det låter varmt og akustisk. Lydbildet er fyldig og nært. Ikke slankt og nakent som enkelte innspillinger ofte kan låte.
Albumet starter med «Where The River Runs», og som tidligere nevnt hører man allerede fra første akkord hvem man lytter til. Den setter seg med en gang og får deg i rett stemning ut av startgropen.
«Back To Base» har en rakrygget eleganse ved seg. Det er en oppløftende låt og ikke så blå som albumet tittel skulle tilsi. Her kommer også Jensets bue også inn i miksen. Ved siden av tittelkuttet er dette kanskje platens sterkeste kutt.
«Dancing Demons» er et litt annerledes beist, med heftig cresendo er den mer i tråd med trioens live-uttrykk enn de mer tilbakelente studioinnspillingene.
Tittelkuttet «End of Summer» minner meg om Ahmad Jamal, om ikke «Poinciana» rent i melodi, så i alle fall måtene trommespillet og den elegante slags likeglade tristessen låten frembringer. Den har noe latinamerikansk ved seg. Smart fojae-jazz. Det høres nesten nedsettende ut, men det kunne ikke vært lenger fra borte fra hva jeg mener. Dette er den type jazz du hadde ønsket ble spilt i foajeer og kafeer rundt forbi. Dream on. Miles Davis instruerte etter sigende flere av sine pianister til å spiller mer som Jamal.
Ahmad Jamal til sides, «Transparent Darkness» følger opp med mer luftig samspill. Dette er en erketypisk Espen Eriksen Trio-låt vil jeg si. Den kunne passet inn på nær sagt hvilken som helst av platene deres. Man merker at nervøse knuter i nakkemuskulaturen løses opp mens man lytter. Gretten-nyver i pannen oppløses for en stakket stund.
«Along Way From Home» høres ut som noe fra great american songbook med sine choppy militærtrommer. Temaet minner om noe jeg ikke helt kan sette fingeren på.
Balladen «Reminiscence» avslutter ballet på fortreffelig vis. Alle plater burde avsluttes med en ballade.
På den strømmede relasekonserten fra Propeller lydstudio kunne Eriksen røpe at den neste platen kom til å bli en live-plate og deres syvende album kom til å bli et gjensyn med Andy Sheppard!