Artist: Gary Olson
Album: Gary Olson LP
Plateselskap: Tapete Records
6.5/10
The Ladybug Transistor. Det er et band som tydeligvis har falt utenfor spotifys klamme algoritmer. Gary Olson var frontfigur i dette sjarmerende amerikanske indiebandet som hadde sin storhetstid rundt årtusenskiftet. De var en del av det en gang så hippe kollektivet/plateselskapet Elephant 6 som hadde blant andre nydelige indie(nøkkel)band Olivia Tremor Control, Beulah, Neutral Milk Hotel og The Apples in Stereo på lista. Jeg solgte billetter på Garage i Bergen en gang da The Apples in Stereo spilte der. Vokalist og låtskriver Robert Schneider gikk forbi billettbordet mitt på vei til scenen og utbrøt «Wow man, that sweater is a work of art!» (jeg husker alle kompliment, selv 20 år senere). Han stoppet opp, før han gikk videre ned trappen til konsertlokalet. Han hadde rett, genseren var et kunstverk. Det var en relativt unik vareprøve fra et italiensk merke som het ra:re. Den var stripete i ulike grønntoner, med oransje og lyseblå striper på ermene. Tviler hardt på at den ble satt ut i produksjon. Uansett, digresjonene sitter løst nå merker jeg.
Gary Olsons The Ladybug Transistor spilte to finfine gratiskonserter på nevnte Garage på begynnelsen av 2000-tallet. Og på Hulen. I det hele tatt var de på en måte slags norgesvenner en periode. Men de må ha knyttet ordentlige bånd, for nå er Olson klar med en soloplate som ingen ringere enn Ole Johannes Åleskjær har produsert. Ålseskjær er jo kanskje mest kjent for Loch Ness Mouse, som i sin tid (etter sigende) traff på Ladybug på turne den gang da. Loch Ness Mouse har jo holdt det gående siden starten på 90-tallet og gir stadig ut strålende plater. Bandet har bånd til Nikolaisen-familien som har hatt flere medlemmer innom i orkesteret. (Emil Nikolaisen spiller da også trommer på denne platen). Åleskjær er også involvert i andre spennende prosjekter som Oslo Oscillator. Men huff, disse digresjonene. Sorry.
Gary Olsons selvtitulerte plate starter briskt med «Navy Boats». Det er en smakfull, anglofil poplåt med en slags mild 80-tallsdunst – helt i tråd med Åleskjærs nitide forkjærlighet for epoken. Mulig det er min referansekonto som er skranten, men jeg tenker litt på Prefab Sprout her. Nydelige strykearrangement av Joe McGinty fra Psychedelic Furs. Olsons aksent høres ikke utpreget amerikansk ut, den er helt fri for såkalt «drawl».
Platen fortsetter med «Giovanna Please». Platens soleklare høydepunkt i mine ører. Låten har en kokett letthet ved seg. Den er svært elegant. Igjen med herlige strykearrangement og perfekt driv med kassegitarer. Kunne vært en Kings of Convenience-låt om den var mindre utbrodert. Kunne også vært en Rufus Wainwright-låt. Popkunst på høyeste nivå.
«Some Advise» treffer meg ikke. «Postcard from Lisbon» gir meg assosiasjoner i retning American Music Club og Olsons stemme minner tidvis om Mark Eitzel. Olson bruker mindre luft dog. Olsons bruker litt vibrato på tampen av enkelte ord. Aldri for mye. Helt riktig avmålt. Her kommer han også inn med sin signatur-trompet.
Sjangermessig er albumet litt splittet. Det står med en fot i USA og den andre i England. På sett og vis. Tidvis låter det britisk, tidvis amerikansk. Jeg setter mer pris på de britiske låtene med strykearrangement, enn de mer amerikanske, som «Afternoon into Evening» med munnspill og superstreit rytme. «Diego it’s Time» er laget over samme lest, men med cello. Platen avsluttes heldigvis med en sterk låt: «The Old Twin». En uptempo poplåt med strykearrangement og Olsons trompet.
Det er en variert plate med mange kvaliteter. Det er mye detaljer i hver låt. Ryddig arrangert. Pent skrudd. Flinke folk i alle ledd. Alle låtene er kanskje ikke like sterke, men hei, sånn er det. Platen starter så sterkt at den får vansker med å følge opp. Godt håndverk er det uansett hvordan man vrir og vender på det.
«Giovanna please» har stått på repeat her lenge nå, og kommer ikke til skrus av med det første.