Artist: Closing Eyes
Album: Eternal Fidelity
Plateselskap: Blanca Records / Eget Selskap
9/10
Ah herlig! Closing Eyes’ uttrykk har på sett og vis modnet siden sist. Debutplaten «Soft Yeras» (2018) hadde flere shoegazete låter med vegger av støy i retning My Bloody Valentine. Platen hadde to låter som stakk seg litt ut, «Cyrcles» og den framifrå kule singelen «Bambolee» (som sågar ble remixet av Lindstrøm & Prins Thomas). Disse to låtene var litt mykere, litt mer poppete og runde i kantene. Det var disse to låtene jeg likte best. Vet ikke om det har med alder å gjøre, men jeg blir trøtt i ørene av for mye krass støy og vreng.
«Eternal Fidelity» består bare av låter som er i samme gate som de to nevnte. Softe, poppete og særdeles deilige låter å lytte til. Shoegaze er praktisk talt valgt vekk til fordel for et renere poputtrykk. Bandet har modnet, på samme måte som Stereolab modnet med årene. Nikolaisen står stadig for produksjonen, men denne gangen har Matias Tellez mikset herligheten.
Platen åpner med tittelkuttet. Fuglekvitteret bringer tankene i retning Virginia Astleys tidløse mesterverk «From Gardens Were We Feel Secure». «Eternal Fidelity» er dog en svært oppløftende og positiv åpning på et album. Herlig midtempo driv.
Vi glir sømløst over i «I don’t even know your face» og Emilie Lium Vordal overtar mikrofonen. Låten er hakket mer uptempo men solen stråler stadig her. En sologitarsløyfe går gjennom hele låten på en svimlende kul måte. To tomler opp.
«How do you smile?» er litt mer esoterisk og bassen byr på egen melodilinje i stedet for å kompe de andre. Fremtredende synth. Vinyl Williams-vibb. Melankolsk til tusen. Her flekser de med musklene. Mye på gang i lydbildet uten at de blir smørje. Kudos for produksjonen her.
«You can’t have everything» her tar vi det ned igjen med Lium Vordal tilbake på vokal. Los Angeles-trioen Medicine dukker opp i bakhodet. Men dette er mindre hektisk og mer behagelig. Det låter ganske stort, på grensen til stadion, samtidig som det er platens reneste drømmepoplåt. Stadiondrømmepop.
«With All the emotion left in me» er et minikutt innimellom låtene, med en eller annen samle av en italiensk dame som også dukket opp på debutplaten. Hva er denne italienske linken? Igjen er det hele svært iørefallende.
«Where it be» er en uptempo låt som burde vært singel, mener jeg. Det er en smart komposisjon, veldig kult produsert, trommene kommer inn og ut, fine breaks, kul leadgitar. Koringer. I det hele tatt, en skikkelig gjennomarbeidet og imponerende låt.
Det er tydelig at de har brukt tid på rekkefølgene av låtene på denne platen. Vi får perfekte bølger. Uptempo, roe ned litt, midtempo, uptempo, roe ned. «Middle Names» roer ned med Lium Vordals varme og n@r sagt trøstende røst. En ullen tåkelur-aktig synth understreker melankolien. En kassegitar holder låten nede. Nydelig.
«Never Change Your Point of View» var singel nummer to og er en klassisk poplåt som har noe 80-talls ved seg. Det er en luftig og fin poplåt, men kanskje ikke et singelvalg i mine ører.
Platen avsluttes med mitt favorittkutt. En repeterende sløyfe av nynning ligger langt fremme i lydbildet. En knusktørr synth styrer. Et klokkespill kommer inn. Enkle akkorder blir slått. Platens kuleste trommetakt. Refrenget på «I’m Just Like you» får frem frysningene hver gang. «I’m just like you/I was always on your side – I’m just like you it wa always you and I». Så sykt bra det partiet. Kan høre det om og om igjen. Bygger så fint opp. Hypermelankolsk og oppløftende på samme tid. Et snøskred av endorfiner løsner hver gang jeg hører denne låten.
Og det er nettopp det denne platen er: endorfinfrembringende. Det er en varm popplate med mange nyanser av oransje – om jeg skulle hatt synestesi. Når jeg lukker øynene mens jeg lytter til denne platen er det som å ligge ute i sterk sol om sommeren. Alt er oransje. Med en blå prikker av melankolsk undertone.
Vanskelig andreplate? Ikke akkurat. «Eternal Fidelity» er mye bedre enn debuten – og den var knallgod. Fidelity betyr, i alle fall i hifi-sammenheng, eksakt. Platens tittel kan dermed kanskje oversettes til «evig eksakt». Bandet ønsker kanskje å si noe om presisjonsnivået på denne innspillingen. Det forstår seg, for her er virkelig ingenting overlatt til tilfeldighetene. Enhver overtone ligger på håret der den skal. Mengden ekko på gitarsporet er akkurat der det skal være. Dette er et pirkete perfeksjonisme på en god måte. Det er åpenbart at Closing Eyes og de medsammensvorne har lagt mye arbeid i disse låtene. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er «Eternal Fidelity» et svært imponerende stykke arbeid som bør få sin Spellemannominasjon når 2020 skal oppsummeres.
