Artist: Mats Wawa
Album: Rock Omelette
Plateselskap: Black Pop Records
8.5/10
Mats Metzen Wang, eller Mats Wawa som han kaller seg, har faktisk holdt det gående som artist siden 2015. Årene går. Singler slippes i rykk og napp fra år til år. Sjangermessig har han hatt en tå nedi mye forskjellig. Jeg har alltid blitt overrasket i bredden av uttrykk. En bekymring (i den grad man kan kalle det for en «bekymring») har vært at helheten skulle utebli. For hver nye singelen Mats Wawa har gitt ut, er uttrykket justert.
«Rock Omelette» er hans andre album. Og jeg må si at her er helheten ivaretatt. Det er et såkalt helstøpt album. Uttrykket han har landet på i denne omgang er deilig retropop. Selv mener han at det er mer AOR (adult oriented rock) enn indie. I mine ører er den overordnede terminologien indiepop, men med et knippe underordnede sjangerinnspill fra både 60- og 70-talls rock. Sånn sett ikke langt unna mossingene Death by Unga Bunga eller Gold Celeste. Studenter av fordums musikalske uttrykk. Trommeslager Petter Haugen Andersen fra Gold Celeste er med på denne platen, men her spiller han fløyte, gitar, perkusjon og produserer herligheten.
«Rock Omelette» er en svært gjennomarbeidet plate med mange involverte. Her er strykere, blåsearrangement, kor og fløyte. Det er en kompleks, men samtidig tilgjengelig plate som er lett å like.
Platen åpner florlett med «French pt. 1». Nylonstrenggitar, litt melotron? Sømløst glir vi over i «Sparkly Eyes», en usedvanlig elegant, uptempo og happy poplåt med nydelige strykearrangement av Terje Vea Torkellsen. Litt samme uttrykk som Hockney i grunn.
«Conventional Science» er en enkel liten låt med drømmende kvaliteter og en frekk twin gitarsolo.
«Byrds» har, ikke overraskende, 12-strengs gitar og platens kanskje reneste 60-talls vibb. En aldeles herlig komposisjon. Sykt sjarmerende.
«100% Park» er vel kanskje den perfekte festivallåt med linjer som «Throw som frisbees around/throw some blankets on the ground». Nydelig plukking med dempede strenger. Herlig midtempo pop-bliss.
Dette ville kanskje ikke være en ordentlig anmeldelse uten litt kritikk. Når sant skal sies handler det dog kanskje mer om personlige preferanser enn at det er utført noe direkte kritikkverdig. «Inside job» er en uptempo rockelåt med en gigantisk klisje av et riff i åpningen. Skikkelig sidrompet bending av strenger. Søndagsjam på blueshjørnet. Fin om enn noe enerverende låt. Hater den gjennomgående sologitaren.
Heldigvis senker de tempoet på neste kutt.«Green» er kanskje platens sterkeste låt. Det er på denne Bendik Brænnes nydelige blåsearrangement er med på. Får en følelse av Andy Shauf her.
Men så er det på an igjen med nok en uptempo, sidrompet rockelåt. «Canned Heat». Låten har et kult break, men er jevnt over trøttende å lytte til. Denne låten og «Inside Job» er de eneste som får meg til lete etter skip-knappen.
«Skit» er en nydelig liten komposisjon, også i denne High Llamas/Sean O’hagan barokkpop-greiene ved seg.
Så kommer platens kanskje kuleste låt og avrunding: «French pt.2». En glitrende poplåt. Perfekt tempo. Luftig. Platens uten sidestykke kuleste solo. Det er i det hele tatt en svimlende bra låt og en perfekt avslutning på en knallgod plate. Smart grep å spare gull til slutten slik at sisteinntrykket blir veldig positivt.
Mats Wawa har laget en knallgod plate med «Rock Omelette». Tittelen antyder at han har puttet mye rart oppi i retten, og det har han jo. Det er mange ingredienser her og alt er kompatibelt og godt vektet. Omeletten er luftig, perfekt saltet og stekt i ekte smør av en kyndig kokk. Det er bare å forsyne seg!