Musikkanmeldelse: Wako – «Wako» (2020)

Artist: Wako

Album: Wako

Plateselskap: Øra Fonogram

8/10

Wako har lenge hatt ord på seg for å være en av de mest hardtarbeidende og spennedende kvartettene som jobber i Norden. Nå dryler de til med en ambisiøs utgivelse med denne fjerde langspilleren. Vi får 13 komposisjoner og en rekke spennende gjesteartister. Jeg nevner i fleng: Rob Waring, Arve Henriksen, Sissel Vera Pettersen, Jonas Kullhammar, Espen Reinertsen, Kyrre Laastad, Adrian Løseth Waade og Oslo Strings. 

Ved første gjennomlytting er den en ganske voldsom opplevelse. Platen krever fullt fokus. Dette er ikke behagelig dinner jazz, for å si det sånn. Men jo flere ganger man hører gjennom platen jo roligere blir den (på sett og vis). Den setter seg, og man faller mer inn i platens flo og fjære. All informasjonen som spruter ut av høyttalerne lar seg lettere formatere i hodet. Med så mange forskjellige bidragsytere er platen ganske så variert i uttrykket. Det er ingen homogen plate. Vi går fra rolige Bill Evans akkorder til hylende saksofoner og jagende fioliner før du får satt fra deg kaffekoppen. Noe er filmmusikkaktig, som «For those we love» (med Oslo Strings» mens andre spor renner over av innovativ spilleglede, som «Savage Detective» som mokker ut et høyt antall noter i minuttet.

Kjetil Mulelid er ingen fremmed fyr på denne bloggen. Pianisten ligger ikke på latsiden og er aktiv i flere konstellasjoner. Hans trio er en av mine fremste favoritter. Det er en ren akustisk trio og vel verdt å sjekke ut om du ikke allerede har gjort det.

Det er som nevnt 13 komposisjoner her, og mange av dem er ganske lange. Hvorvidt det er ren akustisk jazz, avhenger av hvem som gjester. Samarbeidet med f. eks. Kyrre Låstad integrerer elektroniske elementer på finfin måte (eller er det såkalt båndekko som brukes?)

Platens høydepunkt er den morsomt titulerte «Trakterer du musikk» sammen med Arve Henriksen. Det er en deilig, uptempo komposisjon hvis repeterende, streite basslinje holder låten i tømmene. Men det kommer inn et kor og fanfarer. Det er en leken låt med mange ideer og mye på gang i lydbildet.

Apropos uptempo låter så står heller ikke «Grown-Up Life» med Rob Waring, Adrian Waade og Jonas Kullhammar tilbake for noe heller. Den er intens men ikke uhåndterlig for mitt uskolerte øre. Det er på disse to låtene Wako svinger på sitt sterkeste. Disse to er kanskje litt streitere enn noen av de andre mer frie komposisjonene som «Everything comes to an end» med Sissel Vera Pettersen, eller «Wako Amok».

Dette er en sånn utgivelse som virkelig fortjener at man setter seg ned og gir tid og fokus, for her er det brukt mye tid og ressurser på å få til en framifrå produksjon som ender opp med å gi lytteren mer enn den krever. Man føler synapsene knatre og hjernevevet spire og gro når man lytter til Wako. Sjekk bare den lyriske «Skumringsbeltet» med vibrafonisten Rob Waring – her er produksjonen helt vill. Subtil feedback og klanglyder foregår langt «inne» i lydbildet. Litt perkusjon. Kontrabass her og der.

Wako består av Kjetil Mulelid – piano, Bardour Reiner Poulsen – kontrabass, Martin Myhre Olsen – saksofoner og Simon Olderskog Albertsen – trommer.

Del på: