Artist: Stein Urheim
Album: «Downhill Uplift»
Plateselskap: Hubro music
9/10
Vet ikke om jeg er ekstra emosjonell for tiden eller hva det er, men Stein Urheims gitarspill gjør meg faktisk blank i øynene. Hans nennsomme fingerspill («Lamp») treffer en eller annen norsk grunnstreng i meg. Subtile folketoner som setter seg fast i både reptilhjerne og hjerte. Dette er kanskje Stein Urheim på hans mest tilgjengelige. Han kan jo være relativt løs i snippen til tider, som på «Utopian tales» (2017). Samtidig bryter han ikke så kraftig med tidligere utgivelser på denne platen. Man kjenner igjen noe av soundet på «Strandebarm» (2016). Sitar-drone og norske folketoner med bottleneck.
Men når han vil, kan han altså trylle ut magiske låter som «Lamp» som er en slags fusjon av folkemusikk, jazz og pop. Ikke så langt unna stallkamerat Geir Sundstøls uttrykk i grunn, men der hvor Sundstøl har en amerikansk grunntone, er Urheims grunntone norsk – føler jeg. Selv om begge bruker mye lapsteel eller vanlig bottleneck, som jo låter veldig amerikansk i mine øre, akkurat som hardingefele høres norsk ut. I tillegg synger Sundstøl på flere av låtene på denne platen. Det gjør han ikke så ofte.
Dette er jo en veldig amerikansklydene plate til tider, bare så det er sagt, men Vestlandsrevyen spøker hele tiden i bakgrunnen. Jeg hører elementer fra Jim Whites «Wrong-eyed Jesus» fra tid til annen. Uten sammenligning for øvrig så gjorde den amerikanske jazzgitaristen Kurt Rosenwinkel noe lignende som dette for noen år siden da han ga ut «Caipi» (2017) der han bestemte seg for å lage en brasiliansk popplate hvor han også synger. Min favorittplate det året. Sjekk den ut.
Stein Urheim er en aktiv gitarist. Han dukker opp på en mengde innspillinger i løpet av et år. Han er en habil studiomusiker (igjen, ikke ulikt Geir Sundstøl) og har vært med på over 50 studieinnspillinger. «Downhill Uplift» er hans sjette for Hubro og vel åttende totalt, i solosammenheng.
Denne gangen har han tatt med seg et nytt knippe musikere for anledningen: Ole Morten Vågan på bass og multiinstrumentalistene Kåre Opheim og Hans Hulbækmo som deler på oppgavene. Her høres det ut som det har vært topp stemning i studio. Det er en herlig miks denne gjengen koker ihop.
«Downhills Uplift» byr altså på tilgjengelige øyeblikk, sågar svært radiovennlige øyeblikk, som «Brave new world revisited again» som kommer til å komme inn på topp tre av årets låter. Vi er bare i februar, men jeg kan med sikkerhet si at denne låten er av et så høyt kaliber at den ikke kommer til å toppes med det første.
Når det er sagt så er det mindre tilgjengelige øyeblikk på platen også. Krevende låter. Låter hvor man må hvile etter å ha lyttet til dem. Hvile og strekke ut ørene. De henger slapt ned etter gjennomlytning, som om brusken har gått i oppløsning. Det er med andre ord en variert plate. I likhet med Urheims diskografi. Han er en mangefassetert type som spiller på mange strenger. Personlig er liker jeg ham best når han slipper løs popsmeden i seg. Jeg liker de mest «tilgjengelige» låtene. Tilgjengelig i denne sammenhengen er ikke VG-listen topp 20. Det er fortsatt komplekse komposisjoner med instrumenter hvis navn de færreste vet navnet på, som for eksempel bouzouki (langhalset lutt). Men låtene har den kvaliteten at man får behov for å sette dem på repeat. De skjer ikke så ofte for min del. De har så mye ved seg at det er vanskelig å gå lei. Nye detaljer dukker opp ved nye gjennomlyttinger. Låtene er så godt produsert også at det er ekstra spennende å sjekke dem ut med forskjellige typer headsett og in ears. Åpne og lukkede klokker. Nye element dukker opp alt ettersom hvilken type hodetelefon man bruker. (Jeg bruker primært Sony MDR MA900 som har noen deilige 70 mm drivere).
Platen er spilt inn i Paradiso Studio i Oslo med Christian Engfeldt. I tillegg har lydguru numero uno, Jørgen Træen, hjulpet til og mikset alt ferdig i Duper Studio i Bergen. Kanskje ikke nødvendig å bokstavere det ut her, men det låter gull. Lydbildet er bredt, fylt til randen med ulike instrumenter som glir sømløst over i hverandre. Ryddig og pent. Lag på lag uten at det blir smørje. Høyoppløst. Distinkt separasjon. Passelig med tresmak i ræva. Låtene har en tekstur ved seg. Noe taktilt. Akkurat som digitale bilder tatt med et speilløst fujifilmkamera. 70-talls farger på kornete papir som også er skarpt som f. Et Sony kamera er også skarpt som f men har livløse farger og glassaktige bilder. Om denne similen gir mening.
Platen starter med tittelkuttet som byr på en herlige fusjon av øst, vest og nord. Det starter i en kjølig nordisk stil, typ Svalbard minutt for minutt, 80-talls Terje Rypdal-gitar, Jon Christensen-aktig perk, kontrabass og melotron? Før en sitar (aktig) gitar kommer inn og smelter isen og vi fader inn i neste låt, tideligere omtalte «Brave new world revisited again». Sjangermessig har vi tatt et sjumilssteg. Sitaren vedvarer, en melotron (mon tro?) og inn kommer en vibrafon, en syngende slidegitar, kassegitar, kontrabass, lekent trommespill og en seriøst kul vokal. Det er en skikkelig sjangerbastard av en låt med en overliggende softpsykedelisk stemning. Det er bare helt latterlig bra utført, og det får veldig, veldig mye annen musikk til å fremstå som drepende kjedelig til sammenligning.
«Amalfitano» har de samme bølgene med sitar, men en brasiliansk rytme gående, en såkalt hjerterytme. Så kommer Urheims køddete nordiske vri på bossagitar inn, samt små krusninger med mandolin. Dette er leken og livsbejaende musikk. Originalt til tusen.
«Sound» kunne nesten vært med på High Llamas fremragende «Cold & Bouncy» (som ikke er på strømmetjenester). Herlig gitarplukk, rolige trommer og perk samt vibrafon. Låter helt sublimt, glitrende.
«Free to go» starter jazzete og strait. Litt gitartrioaktig. Bass, trommer og gitar. Luftig og elegant. Akustisk. Så kommer Urheims relativt dype røst inn og får det til å høres ut som en poplåt Sondre Lerche ikke kunne komponert. Midtveis i låten fader popelementene ut til fordel for rablende gal frijazz – på en måte. Her går noe i sakte film, trommene langt over fartsgrensen, mens gitaren melkes for det den er verdt.
«Downhill Uplift» avsluttes med det syvende kuttet, «Poor Moon» som er en bluegrass-aktig komposisjon med sitardriv hengende over. Det er noe som kunne funket på en luftbåt i en sump. Barfot i selebukse. Møkkete caps. Det er samtidig svært drømmende og kult. Kontrabassen jobber.
Stein Urheim har begått et lite mesterverk med «Downhill Uplift».