Artist: Frode Fivel
Album: Send /Return
Plateselskap: Cafe Superstar Recording
7/10
Frode Fivel har vært en traver i norsk indierock i en årrekke. Først og fremst er han kanskje kjent for det herlige svorske bandet Hello Goodbye, men han har også gitt ut flere plater under eget navn. «Send / Return» er hans tredje soloplate. For ikke å glemme Mirror Lakes med Knut Schreiner.
Så hva slags uttrykk er det Frode Fivel har i 2020? Litt bakpå indierock. Bakpå som i midtempo. Godt da at jeg alltid har vært svak for nettopp midtempo og musikk som ikke er heseblesende.
Sjekk «B-train» som kan minne litt om Neil Young anno «On the Beach» (1974). Frode Fivel med band har et tradisjonelt oppsett med trommer, bass, gitarer og orgel/piano. Fine koringer. Varm produksjon med tilstrekkelig tresmak i ræva. I dette landskapet hvor Wilco sniker i buskene er det fort gjort å ende opp å låte litt traust, men det gjør aldri Frode Fivel. Tvert i mot. Det låter fresht og fint – klassisk vestkyst FM-rock. Ikke ulikt et annet finfint norsk band; Label. Veldig amerikanskinspirert poprock er ofte ganske kjedelig i mine øre, med mindre låtene er eksepsjonelt gode – og det er de fader meg på «Send Return». – Og det er godt gjort. Det er nær på en bragd. Det er tradisjonelt til tusen men er aldri kjedelig.
De fleste låtene på platen klokker inn på i underkant av fire minutter. Dette er håndverk. Låtene har klassisk lengde. De faller ikke for fristelsen å la dem vare og rekke. Tre og et halvt minutt – ferdig. Supert. Skulle ønske flere tenkte sånn. Gitarsoloen kommer inn der den skal, høres ikke ut som en klisje og varer heller ikke lengre enn den bør. Det er deilig å høre på. Sjekk bare åpningskuttet Sweedish black disease» som fans av nyere Teenage Fanclub kan sette pris på, eller «The final roar of the dinousaur».
«Fireflies» bryter dog med uttrykket ellers på platen, og høres ut som den er produsert av en annen fyr enn de første seks låtene. Her er synth og subbass liggende over/under hele låten, samt strykere. Kunne godt vært foruten denne låten.
Det er en sømløs overgang til «TV Christmas» som passer inn med side A, eller platens første halvdel. Låten er litt uptempo, men har en vedmodig undertone, herlige koringer.
Så kommer platens kanskje beste låt, «Play that piano slow». En rolig og luftig sommerdag av en låt som bringer tankene i retning Los Angeles-bandet Radar Bros. Her kommer synthstrykerne inn igjen, men til froskjell fra «Fireflies» så er de fint integrert i sangen.
«Wilderness» starter med en foruroligende trommemaskin. Denne låten hører heller ikke hjemme på platen – mener jeg.
Heldigvis blir «Send / Return» rodd trygt i land med det akustiske tittelkuttet som setter et flott punktum på Frode Fivels tredje soloplate. Produksjonen er tørr og deilig, som tidligere nevnt. Instrumentseparasjon og lydbilde er spredt fint ut og låter som det skal. Nivåene på koringer, rytmegitarer, bunn i bassen og basstrommen. Alt er bang on der det skal være. Knallfin produksjon som låter dynamisk og fint i både hodetelefoner og på stereoanlegg. Man har nikk til 70-tallet samtidig som man har beina i 2020.
Albumet er spilt inn og produsert av Magnus Abelsen og bandet i City Life Studio. Bandet består av velkjente musikere fra Fredrikstad musikkscene. Magnus Abelsen (gitar), Fredrik Brarud (trommer), André Helle (bass) og Knut Olsen (tangenter). Bandmedlemmene har bakgrunn fra Ricochets, Tommy Tokyo and starving for my gravy, Navigators, Remington super 60 med flere.