Nok et år har kommet og gått. I år som i fjor har det vært et sterkt musikalsk år i de mer alternative sjangrene – sett og hørt med norske øyne og øre. Man skulle kanskje ikke tro det ut ifra hvor lite oppmerksomhet norsk musikk gis på radio og i dagspressen. For de av oss som prøver å henge med i svingene fra uke til uke, ser vi jo at det bugner over av spennende norske utgivelser som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Kvaliteten stiger for hvert år.
I stemmegaffels ører er dette de beste norske utgivelsene i år:
Bergenskvartetten brukte lang tid på å spille inn sin debutplate (om man regner fra de første utgivelsene på Tik Records). Men Kongle brukte tiden godt og leverte det som må være en av de sterkeste norske debutene i nyere tid. Selve produksjonen er også toppklass. Låter som smør i ørene. Poppete, jazzete, 70-talls og 2019 om en annen. Rent gull.
2. Gold Celeste – «The Gentle Maverick» utgitt på Gold Celeste (2019).
I 2015 slapp Gold Celeste sin debut «The Glow» på den finflotte trønderetiketten Riot Factory. Den platen står seg usedvanlig godt, og er stadig inne på min topp ti norske album noen sinne. Det skal godt gjøres å innfri fire år med høye forventninger, men det klarte Gold Celeste for min del med årets «The Gentle Maverick». Albumet er originalt, melodisk til tusen samtidig som låtene er komplekse. Psych pop og soul i en herlig fusjon. Produksjonen er fin, men i mine øre høres det ikke ut som mastringen er helt der den burde ha vært.
På en tredelt tredjeplass finner vi
3. The Loch Ness Mouse – «The Loch Ness Mouse II» utgitt på Voices of Wonder Records / P-Vine Records (Japan)
The Loch Ness Mouse sin anglofile håndverkspop kan egentlig ikke overgås av noen andre. Sjangerkunst av høyeste kvalitet. Elegant pop for modne mennesker med en hang til 80-tallet.
3. Jens Carelius – «Opsi» utgitt på Jansen Plateproduksjon.
Jansen Plateproduksjons protegé numero uno, Jens Carleius, er tilbake som soloartist etter åtte år i ulike bandkonstellasjoner. Han returnerer dog ikke som sober mann med kassegitar, men heller som midtpunkt i et storslått konseptalbum (skrudd av Lars Horntvedt) om hans eventyrlystne tippoldefar, Fritz Dörries. Etter at albumet nå har satt seg, tenker jeg at det har endel fellestrekk med Sufjan Stevens «Illnoise» fra 2006 i både kompleksitet og helhet – på sett og vis.
3. Soft Ride – «Lisbon Lights» utgitt på Eget Selskap.
Den frilynte rogalandsduoen Soft Ride slapp årets sommeralbum i november (som presseskrivet så kjekt formulerte det). «Lisbon Lights» er fylt til randen av slentrende låter som er proppet med lekre gitardetaljer. Det åpenbarer seg mye om man setter seg ned og lytter analytisk, men platen funker også godt som bakgrunnsmusikk mens livet utfolder seg i heimen. «Lisbon Lights» er mastret i Abbey Road og låter f a b e l a k t i g, for å si det mildt.