Musikkanmeldelse: Soft Ride – «Lisbon Lights» (2019)

Artist: Soft Ride

Album: «Lisbon Lights»

Plateselskap: Eget Selskap

8,5/10

Da er endelig Soft Rides oppfølgerplate til debuten «Burgundy» (2017) klar. Oppskriften er mer eller mindre den samme som sist, men denne gang er materialet litt mer uptempo og Øystein Braut byr på mer lapsteel enn på førsteplaten. Resultatet er kanskje mindre soft enn forrige gang, og muligens litt mer modent, om det er lov å si. Soft Ride har rett og slett blitt litt mer gubbete på sin andre langspillsutgivelse – men på en god måte som kler dem! Litt ZZ Top-riffing er jo gjerne en tilårskommen greie å sette pris på. Sjekk gullkuttet «The Hardest Part» og du vil forhåpentlig si deg enig.

Platen starter med tittelkuttet og vi skjønner med en gang at her har det skjedd en videreutvikling. Produksjonen høres større og mindre «indie» ut enn før. En smådruggy synth ligger og rugger under overflaten gjennom hele kuttet. Lapsteelen kommer inn som en motvekt til dette. To ulike verdener møtes. Som en lutt på en romferje.
Vokalist Arne H. Hjelle har flere vokalspor gående. Braut kommer inn og legger igjen supersmoothe gitardetaljer når det passer ham. Kule kongas ligger pepret over hele låten. En herlig plekterbass jobber iherdig. Uptempo trommer kommer inn. Det låter kort og godt gull. Tittelkuttet er representativt for resten av platen. Assosiasjonene går i retning Wilcos kanskje beste album «A Ghost is Born» (2004) som ble co-produsert av Jim O’Rourke og hadde dette krautrockete uttrykket ved seg som jeg syntes kledde Wilco særdeles godt. Sjekk spesielt låten «Spiders (Kidsmoke)».

Det er noe veldig uanstrengt i måten låtene til Soft Ride er oppbygd på. Det er poplåter med refreng og vers der de skal være, men av og til tar de noen runder ekstra på tampen av hver sløyfe uten at det blir løst og jammete av den grunn. Det er konvensjonelle låter med ukonvensjonelle elementer. Siden sist har Braut tilsynelatende fått mer sans for lap steel. Så godt som alle låtene har en dæsj med denne. Normalt sett klarer jeg å styre begeistringen for dette instrumentet da det minner meg om sidrumpede Hellbillies-plater (jo de er teknisk eminente, men…) og den slags, men i denne sammenheng funker det faktisk som en kule. Mest fordi Braut er en usedvanlig god instrumentalist. Det er dosert ut lekre gitardetaljer over alt på disse låtene. Sjekk bare tidligere nevnte «The Hardest Part». Det er mye på gang i låtene, men aldri for mye. Disse guttene kan kunsten å begrense seg. «Leaves» kunne nesten vært en Bloody Beach-låt (voklist Hjelles andre band) med sitt foroverlente basspill og elastiske groove.

Til syvende og sist er dette en popplate. Ikke av typen man risikerer å høre på P1 (gudskjelov), men alle låtene har nynnbare refreng som fester seg. Og det er en bragd. Det er ingen svake kutt på platen. Alt er veldig gjennomarbeidet uten at det høres ihjelskrudd ut. Den balansegangen er vanskelig. Å evne å si stopp, nå er låten ferdig, den trenger ikke mer.

Dette er jo på ingen måten en strippet og naken plate. Desto viktigere er det da at det er ordentlig produsert. Og det er er «Lisbon Lights virkelig». Det er en av de mest velklingende platene jeg har kjørt ut på stereoanlegget i år. Selv på veldig lavt volum låter det veldig bra. Separasjon. Bunn. Vokalmixen. Det låter i det hele tatt smør. Platen er spilt inn i Øysteins Brauts studio i Oslo og i Broen Studio i Bergen. Den er mastret i Abbey Road. De færreste tar seg bryet med å fleske til på denne måten, ettersom pengene ligger i turnering og ikke i albumsalg – men ikke Soft Ride – og det skal de ha honnør for.

«Lisbon Lights» har dette man vil ha i en oppfølgerplate. Mer av det samme, men samtidig noen steg videre fra debuten. Det må være en 2.0 versjon. Det må være utvikling. Og det er det her. Debuten var veldig bra, men dette er enda bedre. Låtene er enda litt smartere, bedre skrudd, vokalen strekker seg enda litt lenger. Alt dette uten at det har gått på bekostning av poptetften. Hva mer kan man be om? «Lisbon Lights» er helt klart en plate som er inne på topp tre når året snarlig skal oppsummeres.

Omslagskunsten må også berømmes. Det er presumptivt samme kunstner som står bak denne platen som debuten. Knæsj motiv med god gammeldags fettsitft. («Fettsitft» høres ut som et nordnorsk ukvemsord).

Del på: