Artist: Class Photo
Album: Light Years Later
Plateselskap: Jansen Records
6/10
Eksilamerikaneren Patrick Morris er nok mest kjent for bandet STRFKR som han slo gjennom med i 2013. Etter mye turnering ble både han og gitaren presumptivt road worn, så han trakk seg fra STRFKR og slo seg like gjerne ned på Grünerløkka i Oslo. Hvorfor ikke.
Nå er soloalbumet her. Teaseren var den finfine singelen «Yeah You Break (My Heart) som har denne perfekte balansen mellom klubb og indiepop. Selve albumet sveiper innom flere retninger og ender opp med å bli litt lite helhetlig. Daft Punk det ene øyeblikket, Weezer det neste, som «I’ve Been Cleaning Your Room» Om ikke scizofrent, så bli det i alle fall noe sprikende. Den er jo forså vidt en likandes låt, i alle fall så gikk den rett hjem hos min sønn på halvannet år som umiddelbart begynte å poge rundt på gulvet.
«Metallic Shades» tar oss tilbake på dansegulvet. Det er en litt mer generisk slags banger av en klubblåt. Som på de fleste klubblåter får teksten plass på en post-it-lapp. Det lyriske uttrykket begrenser seg til to tre setninger på repeat.
«Does The Cap Fit» er min sønns klare favoritt. Den har en fin mid-tempo beat gående og er ganske elegant satt sammen. Låten har et aldri så lite hitpotensiale i mine ører.
«Foreign Pictures» bruker en helt annen synthbass som høres litt kjipere ut enn de andre låtene og får som konsekvens et mer hjemmelaget sound. Det høres ut som vokalen også er produsert på en annen måte enn de andre låtene. Det høres også ut som at basstrommen er en annen enn den som blir brukt på de andre låtene. Det er mindre klang og effekter på stemmen og han høres nesten ut som Ariel Pink, men uten den sjarmerende doityourself-estetikken fra de tidlige kassettopptakene. Men når det er sagt, så er refrenget skikkelig sterkt. Veldig vanskelig å ikke like.
«Hard Conversation» høres ut som den er produsert på samme måte som de andre låtene, men den er litt bakpå og høres ut som den er litt uinspirert. Denne låten fremstår i første omgang som et klassisk eksempel på en såkalt «filler», men som reddes inn av nok et godt refreng og et superkult sluttparti som får tankene i retning australske Empire of The Sun. Patrick Morris er god på refreng og kan dette med å snekre sammen en poplåt. Det er et uomtvistelig faktum.
«Magic Energy» høres ut som et helt annet band enn vi har hørt på gjennom hele platen. Her er det noen andre som synger. Låten har noe naivistisk enkelt ved seg, som – igjen – bare funker.
«Driving a Storm» høres ut som, våger jeg si det; Wheatus (de med «Teenage Dirtbag»). Dette er helt klart platens svakeste øyeblikk. Her handler det om å skippe kjappest mulig.
«Narrow Escape» er kanskje platens kuleste spor i mine ører. Faktisk stoppet jeg å skrive for gripe tak i sønnen min og danse rundt på stuegulvet med ham på armen. Uptempo, 80-talls trommer, clean funk-gitar, ren og enkel basslinje samt et fengede refreng. Mer skal det ikke til.
Og slik er platen. Enkelte av låtene gir et skisseaktig inntrykk ved de første gjennomlyttingene, for så å sette seg. Versene er ofte ganske mediokre, mens refrengene er sterke, og det er jo for så vidt en god ting. Noe som ikke er en fullt så god ting er Class Photos spaltedelte uttrykk. Klubbete indiepop det ene øyeblikket, naivistisk Weezer-variant det neste. Isolert sett funker begge uttrykkene fint hver for seg, men det er litt merkelig med denne Jekyll/Hyde-greien. De har ikke tatt en beslutning på hva som er soundet på denne platen. Det er liksom ikke en helstøpt plate, er det jeg prøver å si.
Med mindre tekstene er spesielt gode eller spesielt svake pleier jeg ikke å henge meg opp i dem. Synd å si kanskje, men sånn er det. I dette tilfellet virker det ikke som Mr. Morris har brukt kjempemye tid. Kan hende jeg tar skammelig feil her, men det er inntrykket jeg sitter igjen med. Det er litt tyggegumminivå på tekstene.
Det er likevel noe uimotståelig med et knippe av låtene her. Class Photo kan dette med catchy refrenger og melodilinjer som setter seg. Her og der er det veldig bra, ofte midt på treet og tidvis under pari. Akkurat som selve livet.
