Artist: The Bad Plus
Scene: Victoria Nasjonal Jazzscene
8/10
Den amerikanske jazztrioen The Bad Plus var innom Victoria jazzscene for en sjelden norgesvisitt. Da gjelder det å kjenne den såkalte besøkelsestiden.
Den seiglivede trioen (holdt det gående i 20 år) er inne i en ny kreativ vår etter at de fikk en ny pianist i Orrin Evans. Han er et funn. Han spiller store, deilige Ahmad Jamal-aktige foajé-akkorder som de to andre gutta kan kødde rundt. For det er det de gjør. De kødder mye. Det er en humor i denne trioen som ofte ikke er tilstede på dette nivået. Teknisk står de vel strengt tatt ikke tilbake for noen. De er helt ajour med Brad Mehldau Trio føles det som, men de har altså litt mindre press i finskjorten. Faktisk så føles Brad Mehldau litt ut som Statholdergaarden, mens Bad Plus er mer Palace Grill, om det gir mening. Jazz låter bedre når det ikke fremføres av sure selvhøytidelige utøvere (ikke at Mehldau er sur og selvhøytidelig altså, men han bjuder sjelden på mellom slagene).
The Bad Plus gav ut 12 plater med den forrige pianisten Ethan Iverson. De har foreløpig gitt ut to med den nye Evans, og det var naturlig nok mest material fra disse to platene som ble spilt denne kvelden. Den nyeste platen «Activate Infinity» ble sluppet nå så sent som 25.10.2019.
Det som skiller The Bad Plus fra mange andre trioer (foruten humoren) er den sterke popteften de besitter. Kjernen i de fleste komposisjonene er ofte nynnbare greier som setter seg i barken. Rett nok spiller de ikke disse poppede akkordene lenge før de gir seg i kast off piste, men de finner som regel ganske kjapt tilbake til sporet. Alle tre komponerer. De fleste komposisjonene består ofte av en særs melodisk basslinje som følges av en melodilinje på pianoet som spiller på halve tempoet av bassen. Så kommer trommene til Dave King inn i 250 kilometer i timen. Ned i grøfta, inn på sporet, opp i skråningen, ned på sporet igjen med tre av fire hjul, så sakker han av og blir hengende etter før han aksellerer opp i tet i igjen. I løpet av en låt er han ofte innom 14 ulike stilarter høres det ut som. Han finner seg liksom aldri til rette i en groove, ikke at det er sjelden i jazz, men King gjør det altså på en morsom og lite påtatt måte. Måten han konstant knekker opp rytmikken til de to andre gjør at selve melodilinjen også er i konstant endring selv om de repeterer noen sløyfer.
The Bad Plus er usedvanlig lettbente. De bråstopper og snur på nanosekundet. De spiller pent og pyntelig. Spiller løst og ufortrødent i to minutter, før de går inn nydelige dempede partier som løser alt av stressknuter i nakken. Alltid med melodi i førersetet, som på «Thrift Store Jewlery» fra sisteskiven.
Eller den særs smakfulle «The Red Door», som, i følge den knusktørre bassisten Reid Anderson, handler om røde dører.
«Undersea Reflection» av Anderson satt også som en kule.
Bandet returnerte til scenen to ganger og gav to ekstra låter. De avsluttet med den elegante «Looking in Your Eyes». Det er en perfekt nightcap av en låt. Alle i lokalet skjønner at de er vitne til en av de hvasseste trioene der ute når leverer denne latterlig vakre komposisjonen som består vel så mye rommet/pausene mellom anslagene som selve anslagene.
Lyden var som alltid upåklagelig på Victoria. Man hører variasjonene av kantslagene. Den naturlige dynamikken som bare ultravirtuose utøvere med akustiske instrumenter klarer å generere – kommer virkelig frem på denne scenen. Det er ikke for høyt, ikke for lavt. Publikum er som vanlig veldig lydhørt og ingen babler ubehøvlet som på mange andre scener i Oslo. Husets hvite var også god. I det hele tatt: to tomler opp for denne kvelden med denne trioen på denne scenen. Dette var en av årets aller beste konserter for denne anmelders vedkommende.