Musikkanmeldelse: Gold Celeste – «The Gentle Maverick» (2019)

Artist: Gold Celeste

Album: The Gentle Maverick

Plateselskap: Gold Celeste

9.5/10

Det er allerede fire år siden, men første gang jeg hørte Gold Celeste var en en ganske fjetrende opplevelse. Det var umiddelbar fot, eller kjærlighet eller hva man skal si.
Jeg vet ikke om det var spotifys algoritmer som først tipset meg om bandet eller om det var via Deichmans musikkblogg som jeg skrev for på den tiden. Uansett, Gold Celeste hadde – og har fremdeles (i bøtter og spann) dette utenomjordiske, smarte og ultramelodiske ved seg som de fleste andre mangler.

Gold Celeste har ikke fått så mye åtgaum i Norge – ennå. I USA og England er dog interessen høy for dette høykvalitets psych-popbandet. Fire år er lang tid, men de har valgt å raffinere uttrykket sitt ytterligere i stedet for å kverne ut en kjapp plate. Det viser seg å ha vært en smart strategi, for «The Gentle Maverick» er intet mindre enn et lite mesterverk.

Albumet starter med en litt ullen låt ved navn «Juggernaut», men så åpner de opp filteret og diskanten og lydbildet klarner opp. Riden pisker avgårde i fint midtempo. Simen Hallsets herlige vokal går slalåm mellom hans egne lekne basslinjer.

Apropos, hypermelodiske basslinjer som Hallseth byr på er sjelden kost. Den legger seg oppå låtenes andre melodilinjer. Hallseth har en meloditeft som danser chachacha rundt det meste annet der ute. Basspillet er veldig 70-talls soulfunk.

«Coexisting». Har det blitt komponert en kulere låt i Norges land? Jeg tror kanskje ikke det. Man får assosiasjoner i alle retninger. 60-tall og The Free Design. Tverrfløyter. Låten er helt latterlig kul. Curtis Mayfield-aktige basslinjer. Det hele er gjort med en sånn smartness at man kan få åndenød av mindre. Sjekk låtens siste minutt. Det kan knapt gjøres bedre. Kåre & The Cavemen var inne på noe i denne gaten med «Gallery Oslo (A Long Days Flight ‘Till Tomorrow», men samtidig ikke.

«The Best Trip» var platens andre singel og er en typisk singel på sett og vis, med veldig nynnbart refreng. Igjen så kommer de inn på sykt kule avslutninger på låtene. De kan dette med å spare det beste til slutt.

Det er mye på gang i låtene, mange instrumenter og melodilinjer, men merkelig nok fremstår låtene som luftige og særs ryddige. Komposisjonene fremstår som skikkelig gjennomtenkte. Alle melodilinjene har sin egen rolle og går inn i et større hele (duh) men altså, i mye større grad her enn på veldig mange album.

«Home» er en liten drømmende instrumental på et drøyt minutt.

«Dust and Smoke» er en typisk låt Gold Celeste vil jeg si. Igjen særs melodisk. Ytterst spillende bass. Dungen-trommer som løper lynraskt over tammene i hvert break. Synth-spor badet i ekko fargelegger låten i mer psykedeliske retning enn den egentlig kanskje er – og der er vi inne på noe av det som gjør Gold Celeste til noe spesielt, mer enn et hvilket som helst annet band. De har, hold deg fast; noe magisk ved seg. Låtene høres ut som noe som kunne dukket opp på langbølgebåndet på en gammel Tandberg-radio som står nedstøvet på en gammel låve. En gammel radio som ikke er koblet til strøm, men som plutselig begynner å spille av seg selv, Stephen King-style. Låtene til Gold Celeste passer til å strømme ut av en slik radio. Noen av dem har noe ubestemmelig 50-talls ved seg. Det er noe tidløst over melodilinjene de leverer. Samtidig er det rent håndverksmessige i en klasse for seg. Sjekk bare gitarene på «Onwards and «Upwards». Bare soundet på soloen er mer rett enn noe jeg kan komme på i farten. «Onwards and «Upwards» kunne i utgangspunktet vært en låt på en av de to første platene til Cardigans, men samtidig er det urettferdig å lenke gold Celeste opp mot andre artister på denne måten for de er sine egne herrer. Erik Fidjelands gitararbeid på denne låten er årets prestasjon uansett kulturuttrykk. Bedre enn Jon Fosses «Det andre namnet»? Tja, kvifor ikkje? Om vi snur det på hodet så kunne ikke Jon Fosse utført dette gitarspillet om det sto om livet. Epler og pærer. Samme kan det være. Poenget er at på akkurat «Onwards and «Upwards» er gitarspillet eksepsjonelt bra. Altså virkelig. Helt stratofærisk bra.

Det er fort gjort å glemme trommene oppi alt dette her. Men Petter Haugen Andersen skal ha sin ros også. Virkelig. Det er han som knekker opp melodilinjene på akkurat riktig plass og får det til å svinge. Ikke for mye. Ikke for lite. Kule breaks. Ride på akkurat de rette plassene. Avansert der det trengst, enkelt der det trengs.

Første singel fra The Gentle Maverick» var «Lost Coversations» som også var første livstegn fra bandet på en årrekke. For en låt! Jeg kan ikke si hvilken takt den går i, annet enn at det er avansert. Avansert og på samme tid svært vakkert. Det er når man hører låter som dette at man får troen på livet tilbake. At digitaliseringen og oppblomstringen av strømmetjenester ikke nødvendigvis vil føre til kulturell forflatning likevel. Ok, så er det bare største, glatteste artistene med enfoldig og kroppsfiksert uttrykk som tjener penger på Spotify, og plateselskapsjefene forblir de eneste som virkelig tjener penger på musikk.

Men så dukker det opp band som Gold Celeste. Som ikke låter som noe annet. Tidligere var man prisgitt at enten foreldrene hadde en heftig platesamling eller at naboen kanskje hadde noe spesielt når man skulle bygge sin musikalske identitet, mens nå har spotify demokratisert dette. Det vil si, de gode platene ligger der om du vet hvor du skal lete. Det skal ikke mer enn å stave s t e r e o l a b inn i søkevinduet og du er i gang.

Apropos Stereolab så er den foreløpig siste singelen «Future Days» fra dette albumet kraftig inspirert av dem og deres rytmikk, men igjen, samme kan det være for Gold Celeste har sin egen greie gående. De er sin egen unike sum av alt de har hørt og liker, akkurat som Stereolab i sin tid var det.

I all denne lovprisingen er det kanskje på plass med ørlite kritikk. Lyden på innspillingen er kanskje tidvis litt vel lo-fi? Det hadde gjort seg med litt Dave Fridmann production values her, men det funker. Det låter fint, misforstå meg rett.

«The Gentle Maverick» består av 13 spor og ikke ett av dem er svakt. «Annuaki» er et reelt gullkutt, blendende vakker. Tverrfløyte her også. Svinger som f. Vokalen bringer tankene i retning Mercury Rev, det er noe med dubbene og mengden ekko. Jeg vet ikke. Det er uansett bare så bra gjennomført.

Det tok fire år men var vel verdt å vente på. Og vel så det.

Les gjerne denne konsertanmeldelsen av Gold Celeste: https://www.stemmegaffel.no/2019/02/konsertanmeldelse-gold-gold-celeste-live-pa-revolver-08-02-2019/

Del på: