Musikkanmeldelse: Arthur Kay – «Arthur Kay» (2019)

Artist: Arthur Kay

Album: Arthur Kay

Plateselskap: Jansen Records

6/10

Arthur Kay er en spenstig organist som lar fingrene løpe over tangentene i mange ulike sammenhenger og uttrykk. Han er kanskje mest kjent for sitt arbeid i oslobandet The Switch (som også er albumaktuelle i disse dager), men er også ettertraktet i livesammenheng. Kay spiller tidvis med blant andre Orions Belte og Dig Deeper. Jeg så ham spille med Charlotte Dos Santos for noen år siden også, men da under navnet Arthur Piene.

Kjært barn/artist har mange navn. Arthur har et annet orkester i ermet også, nemlig Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists, som er mer løssluppent og jazzete.

Uansett, nå er det nakne soloalbumet hans her. Eller nakent og nakent. Denne selvtitulerte platen består av fem låter, og er sånn sett mer en EP enn et album i klassisk forstand. Alle låtene ligger rundt fem minutter, det er en knapp halvtime med musikk, så å kalle det et «album» er kanskje å strekke definisjonen.

Det starter friskt med «Say It Out Loud» som er en midtempo låt som nok er myntet på dansegulvet. Vi er i R&B-landskap her. Akustiske instrumenter uteblir. Synthbass, trommemaskin, ymse orgel og synthesizere. Det er en likandes melodi og kanskje platens sterkeste låt.

Kay følger opp med «Higher Ground». Ikke en cover av Steve Wonders låt med samme tittel, som man gjerne skulle tro. Det er en ballade med stenk av 80-tall. En gammeldags klinelåt. Man tenker tilbake til første gang man lirket en klam finger innunder en bh på et dansegulv.

Arthur Kay synger ok. Han er ingen stor vokalist med rekkevidde som strekker seg over flere oktaver. Det er mer Ariel Pink enn Rufus Wainwright, for å si det sånn. Stemmen hans kler låtene, og hva mer kan man be om? Han synger med innlevelse og gir låten nok emosjon til at den funker som ballade.

«My Love Is An Only Child» er ingen banger den heller. Det er enda en ballade som (for min del) bringer assosiasjonene i retning den kanadiske artisten Marker Starling. Det er melodiøst og vakkert, men kanskje en smule kjedelig, om jeg skal være brutalt ærlig. Lunkent badevann.

«Standing on Shoulders» er presumptivt basert på en eller annen klassiker jeg ikke evner å gjenkjenne, men låten får opp pulsen igjen her. Pasienten er i live! Han var ikke død likevel. En kul, loopende basslinje, tropicalia perkusjon, miami-synth. Fine akkorder på piano oppå lagene med synth gjør låten til platens mest komplekse og gjennomarbeidete komposisjon. Klasse.

Platen avsluttes med «Holliday pay», noe som får meg til å stusse på hvorvidt feriepenger er et norsk konsept? Det kan det da ikke være? (rødme smiley) Uptempo låt, 80-tallsvibber igjen som drar seg over til 90-tallet med stakkato tidlig house-piano. Fint refreng, men vokalen høres veldig ut som et uinspirert first take som kunne trengt en ti-femten dubbinger oppå samt noe klang. Samtidig har den tidvis en slags kul crooner-sjarm gående.
Dette er en låt hvor en fyr på drugs danser alene på et tomt dansegulv litt for tidlig på kvelden.

Arthur Kays selvtitulerte soloalbum starter sterkt, men sporer av etter to ballader på rappen. Rekkefølgen på disse fem låtene kunne med fordel blitt jobbet litt mer med. Platen burde blitt avsluttet med «Higher Ground» som jo nettopp er kveldens siste låt, på en måte.

I stedet for album burde kanskje disse kuttene blitt gitt ut som to 12″ med dansegulvlåt og ballade på hver av platene – samt remixer av Skatebård eller Øyvind Mathisen.

Del på: