Artist: Jens Carelius
Album: «Opsi»
Plateselskap: Jansen Plateproduksjon
8,5/10
Jens Carelius slo gjennom med et lavmælt brak i 2008. «The First Songs» var i en klassisk mann-med-kassegitar tradisjon. Cat Stevens. Bert Jansch. Men også nyere «freak-folk» artister som Devendra Banhart.
Det skal egentlig ganske mye til å holde seg interessant med bare en kassegitar og stemme. Carelius kan det. Gradvis har dog platene hans blitt mer utarbeidet, og konseptalbumet «The Architect» fra 2011 var en særs kompleks affære, orkestrert og med mange involverte. 1970-talls-eimen hang stadig tungt i produksjonen.
Dette albumet er en hyllest til Carelius’ tippoldefar som ble kalt «Opsi» av familien. Han var entomolog og samlet sommerfugler i ugjestmilde omgivelser Øst Sibir i en årrekke. Dette minner meg om den glitrende boken «Fluefellen: en historie om samleren og hans lidenskap» Fredrik Sjöberg. Uansett, Carelius tippoldefar etterlot seg en bok om sin fantastiske reise som tok 25 år. Denne platen er et slags soundtrack til disse historiene.
Lars Horntvedt (Jaga Jazzist) er hentet inn som produsent. Og det merker man. Platen åpner med «Lay Me Down» som nesten høres ut som låt av Arcade Fire. Carelius har også lagt om stemmen litt. Borte er den dramatiske vibratoen han brukte på de første utgivelsene sine. Nå synger han med et vesentlig større register og tar den helt ut. Horntvedt fyrer på med blåsearrangement, heftig synthbass og store trommer. Det låter egentlig ganske stadion og milevis unna Carelius’ opprinnelige spartanske uttrykk. Men allerede på kutt nummer to, «Hunting Butterflies» kommer Carelius’ eminente fingerspill på kassegitaren frem. Litt mer klang på vokalen enn før. Det låter fremdeles litt 70-talls, men opptakene er mindre rustikke enn før. Borte er strengeklirr og rusk i halsen. Nå er det studio med mye effekter som gjelder. Tankene går litt i retning den britiske artisten Bibio som også er en dyktig instrumentalist som heller ikke er fremmed for å legge på mye elektronisk på låtene sine. Horntvedt har en fin balanse mellom det akustiske og det elektroniske. Sjekk bare «Even Beauty Grows Old» med en klubbete trommebeat og loopende bass med subtile gitardetaljer. Det er noen arpeggioer her jeg godt kunne vært foruten, men sånn er det.
«Opsi» er mildt sagt en ambisiøs plate, men som heldigvis aldri er i nærheten av å låte pretensiøst. Det låter grandiost, dyrt og mektig. Det er en særs imponerende produksjon og jeg kan egentlig ikke se for meg at noen kommer til å overgå denne innspillingen i år. Det er typ årets album i kategorien indie/alternativ, selv om det kanskje ikke er like innovativt som bergenske Kongle. Men man må virkelig respektere arbeidet som ligger bak denne innspillingen. Hør bare den filmatiske «The Weight» og man skjønner at dette ikke er gjort på fem minutter. Dette er hardt arbeid med mye tanke og kunnskap bak.
Carelius har virkelig blitt en sterk vokalist med årene. Sjekk bare «Bonefire». Han har jo tørrtrent litt med det krautete sideprosjektet Atlanter hvis låt «Light» nesten kunne vært med på «Opsi».
Min favoritt på platen er likevel den lille instrumentale «Amur» som nesten høres ut som en Kings of Convenience-låt. Florlett og elegant, up tempo. Helt herlig. Euforisk og melankolsk på samme tid. For min del kunne den vart i 20 minutter, men den klokker inn på litt over tre minutter.
«All I Know» tyvlåner litt ekkotriks fra franske Airs «Space Maker» fra Pocket Symphony» (2007) og har et heftig crescendo gående. Albumet avsluttes med «Wildfire». I mine øre er dette platens svakeste kutt og den eneste som har noe pretensiøst ved seg.
«Opsi» er likevel en av årets beste album som er umulig å komme unna når året skal oppsummeres (som man pleier å si). Det er et variert album som viser nye sider ved Jens Carelius. Han trer plutselig frem som en av landets fremste vokalister. Med denne platen når han presumptivt også et nytt publikum. Et større publikum, dog uten å nødvendigvis fremmedgjøre sine gamle fans, men enkelte kassegitarpurister kan potensielt få kamilleteen i vrangstrupen av denne produksjonen.