Artist: Kjetil Mulelid Trio
Album: What You Thought Was Home
Plateselskap: Rune Grammofon
8/10
For to år siden slapp de «Not Nearly Enough To Buy A House». Nå slipper Kjetil Mulelid Trio oppfølgeren «What You Thought Was Home». Jeg aner konturene av et konsept i albumtituleringen her. Denne tittelen er ikke like morsom som den forrige, selv om den kanskje kan ses på som en slags videreføring. Lite penger i jazz osv.
Svart humor til sides. Det har blitt dratt referanser til Bill Evans om Kjetil Mulelids uanstrengte pianospill og lyriske akkordprogresjoner i mange sammenhenger før. Det er jo en fjør i hatten. For å si det mildt. Personlig hører jeg kanskje mer Brad Mehldau nå (om jeg MÅ trekke inn andre artister, men det er vanskelig å beskrive musikk uten slike referanser). Sjekk åpnings/tittelkuttet. Det er en helt aldeles nydelig komposisjon som setter platens stemning med en gang. Melankolsk til tusen, dog uten å bli sentimentalt. Trommespillet er veldig Jon Christensen med nesten bare perkusjonspill. Et og annet tam-slag deles ut med møde.
Det første som slår meg etter første gjennomlytting er at «What You Thought Was Home» er en mer umiddelbar og tilgjengelig plate enn forgjengeren. Samtidig må det sies at den på ingen måte er mindre kompleks. Det er kjennes mer melodiøst men uten å gå på bekostning av matematikken i komposisjonene. Hør «Folk Song» og du vil skjønne. En slags walking bass holder låten i kragen mens trommene tillater seg å tidvis skli ut, det samme gjelder pianoet. De hopper inn og ut av låtens tema, mens bassen er grunnstammen.
Platens eneste sang som ikke er skrevet av Mulelid selv, er platens eneste norskspråklige tittel: «Bruremarsj» (som jeg anmeldte tidligere i sommer). Det er bassist Bjørn Marius Hegge som har skrevet låten. Jeg er forlovet, og på sikt skal vi selvsagt gifte oss. Hun er ikke lett å overtale til noe som helst, men jeg har faktisk lyst til å bruke denne låten i stedet for den tradisjonelle bryllupsmarsjen som alle bruker. Ikke fordi jeg vil være «original», men fordi jeg faktisk synes det er en usedvanlig vakker komposisjon som setter meg i en slags giftermålstemning som ikke står tilbake for den jeg får av klassikeren.
Albumet er spilt inn i Athletic Sound, Halden og mixet/mastret i Øra studio. Som på debutalbumet låter innspillingen gull. Man føler man sitter på en krakk i mellom trioen mens de spiller. Tørr, varm og høyoppløst akustisk jazz – kjemisk fri for sus og støy. «Walz for Ima» har noe folketoneaktig ved seg og tankene løper i retning Jan Johansson et øyeblikk før de løper videre.
30. august er en perfekt lanseringsdato for en plate som «What You Thought Was Home». Den er mer høstrød enn blå i mitt indre fargekart når jeg lytter til den, så jeg kan knapt se for meg en mer passende plate å møte september med enn dette. Høsten er tid for introspeksjon og stille fokus etter sommerens mer frivole eskapader.
«What You Thought Was Home» er klart en av høstens, nay, årets mest sentrale jazzutgivelser i Norge i 2019. Man kjenner hjernen formelig gro mens man lytter. Sjelen setter seg. Man modner for hver gjennomlytting. Det er kanskje en vågal påstand, men prøv selv. Sett deg ned. Fokuser og lytt. La tankene fly og se om ikke det kjennes som om det har skjedd noe positivt rent kognitivt.
Omslagskunsten er designet av Kim Hiortøy – som på de fleste (for ikke å si alle?) Rune Grammofon-utgivelsene.
Personell: Kjetil André Mulelid – piano, Andreas Skår Winther – trommer, Bjørn Marius Hegge – kontrabass