Artist: Deerhunter
Scene: Rockefeller, Oslo
Dato: 04.06.2019
8/10
Amerikanske Deerhunter er innom Oslo på en sjelden visit. Mitt referansesøk tilsier at sist de var i Norge, må ha vært i 2011 på Slottsfjell-festivalen. Det begynner å bli en stund siden, så når de først dukker opp gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, som det heter. Og det gjorde folk. Rockefeller var kanskje ikke utsolgt, og mesaninen/galleriet var stengt, men forventningen i rommet og stemningen underveis er kanskje en av de bedre undertegnede har følt på på ganske lang tid. Bandet var også på grensen til forbløffet over hvor lydhøre publikum var.
Deerhunter har holdt det gående siden 2005, og har gradvis endret uttrykk fra et mer alternativt og rufsete sound med punk-elementer på etiketter som Stick Figure Records og Kranky, til mer kunstpop-aktige former nå senere i karrieren på det legendariske 4AD-labelet.
Den eksentriske og frittalende frontfiguren Bradford Cox er en av de mer interessante artistene der ute. Soloplatene hans under navnet Atlas Sound låter holder seg godt. Sjekk dette herlige intervjuet han gjorde med radiokanalen KCRW for noen år siden:
Uansett, Atlanta-bandet entrer scenen litt over 22.00 og setter igang med noen loopende greier før trommene kommer inn. Bandet spiller primært fra det nye albumet «Why Hasen’t Everything Already Dissapeared?» som ble sluppet i januar i år.
«Is that blood?» Spør Bradford Cox noen publikummere på første rad. «Yes? That’s very norwegian!». Topp stemning hele veien. Faktisk såpass så at Cox og co virker noe overrasket. Midtveis i konserten påpeker han til lydmannen at alt låter virkelig bra og at han skal ta vare på opptaket. Dette ser ut til å ha en effekt på bandet som spiller enda strammere etter dette.
Cox spiller gitar og synger på de fleste låtene. Han har med seg Lockett Pundt på gitar, Josh MacKay på bass, Javier Morales på tangenter (og saksofon) samt trommisen Moses Archuleta.
Trommisen er kanskje ikke verdens beste, men nettopp fordi han spiller såpass rudimentært har de hele tiden et snev av punk ved seg. Cox kan synge smellvakkert når det passer ham, som på den nydelige «Helicopter», som de også spilte denne kvelden.
Deerhunter har en eventyrlig popteft som kommer til syne i de nye låtene. Låter som låter ganske rent og striglet på plate blir krydret opp i livesammenheng. Cox drar på med stemmen og vrenger til på anslagene på akkurat de riktige stedene. Han står der og crooner vakkert, men hugger til slik at punk-elementene som ligger og bobler under – kommer opp til overflaten. Melodilinjene har nesten noen barneregleaktig ved seg, men i slow motion. Det blir kuttet opp med støy og barokke elementer som «What Happens To People?».
Som nevnt spiller bandet de fleste låtene fra det nye albumet, men drar til med gullkuttet «Agoraphobia» blant ekstranummerne.
Kveldens konsert er sjokkerende bra. Ikke at jeg er sjokkert over hvor bra de spiller, men måten de tolker eget materiale på. Dynamikken. Frontfiguren. Helheten. Deerhunter ligger flere klikk over snittet. Det er en grunn til at Bradford Cox har en stående invitasjon til Prima Vera i Barcelona. Uansett hva han vil presentere har de en scene for ham. Jeg ser den. Dette er garantert en av årets beste konserter når året skal oppsummeres. Deerhunter er et band jeg har hatt på listen over «må se» i mange år nå. Det er godt å krysse dem ut med positivt fortegn og pluss i margen.
