Artist: Maria Due
Album The Colour White
Plateselskap: Bored Airline
6/10
Alle, eller i alle fall ganske mange, mener at Kari Slottsveen har Norges mest behagelige stemme. Jeg er til dels enig, men etter å ha hørt Maria Dues nyeste plate er jeg usikker. Mengden luft hun evner å synge med UTEN at det høres påtatt ut, er mildt sagt besnærende. Det ville vært umulig å si nei til enhver forespørsel som ble levert med denne stemmen. Den er uimotsigelig. «Kan du gå opp og rydde på loftet?». – Ja.
«Kan du kassere to tredjedeler av boksamlingen din og flytte all vinylen ned i kjelleren? Sammen med platespilleren?» – Klart det Maria! Null stress joggedress, fikser det på røde rappen, bare bli sittende i godstolen du. Jeg ser du sitter kattefast, jeg skal ikke ordne en kopp med kaffi til deg? Vil du ha den nå eller med en gang? Aeropress, ikke sant? Eller?
Stemmen hennes er altså så fløyel at det går nesten ikke an. Godt er det da at det er noe motstand i låtene.
«The Colour White» er Maria Dues fjerde album. I motsetning til veldig mange andre, så gjentar hun seg ikke. Det er utvikling både musikalsk og i selve stemmebåndene, høres det ut til. Stemmen hennes blir bare større og varmere og rundere for hver plate hun gir ut.
Denne gangen har hun stimlet sammen en gruppe musikere bestående av Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Møster!, Stein Torleif Bjella), bassist Eirik Øyen (Susanne Sundfør, Jonas Alaska, Ida Jenshus), på diverse tangenter og sag Marita Igelkjøn (Stein Torleif Bjella, Valkyrien Allstars), og Bård Ingebrigtsen (nominert til årets produsent 2016, bidratt på plater med bla. Geir Sundstøl, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella) har produsert platen, og bidrar også på gitar og synth.
Resultatet er en herlig form for indiepop. Deilig tresmak av produksjonen. Tørr og fin. Som på de foregående platene har hun lagt inn en sang der hun synger på fransk. Stemmen hennes blir dog kanskje en anelse søt når det synges på fransk. På «The Colour White» synger Due i tillegg på norsk (for første gang?). Det funker fint, men jeg skulle kanskje ønske at hun tok et valg. Norsk, engelsk (eller fransk)? Det fremstår sprikende når det synges på flere språk på en og samme plate, synes denne konforme anmelderen. Hva er det de sier? Kill your darlings? Sjangermessig står platen også i en slags spagat. Mellom indiepoplåter og som den knallfine singelen og tittelkuttet «The Colour White» og «Between Water and Doom» som nesten høres ut som noen gamle Nils Frahm-akkorder. Den akustiske og norskspråklige «Ingen» er tander og fin, men når den sklir over i rockenrollfiskeboll sistekuttet «Want you to be there» så tenker jeg de har vært litt kjappe når de har satt opp rekkefølgen på albumets låter. «One and One» er kanskje platens sterkeste kutt og det uttrykket skulle ønske at Maria Due hadde forfulgt på denne platen med akkurat disse musikerne.
«The Colour White» er uansett en god plate, og Maria Due har sin helt egen greie gående i den norske musikalske faunaen – uavhengig av hvem hun har med seg i studio. Platen stikker seg ikke ut i katalogen hennes. Her står knallgode og ok kutt side om side. Ettersom dette er hennes fjerde album har hun nå nok låter til en fantastisk «best of»-plate. På en annen side kan du bare skru sammen en playliste med det beste selv.