Artist: Beezewax
Album: Peace Jazz
Plateselskap: Sellout! Music
7/10
Årene går. Mossebandet Beezewax har holdt det gående siden 1997. De var en av de første indiepopbandene i Norge som låt «indie» på den riktige måten. Det gjør de stadig, men nå mer hi-fi enn lo-fi.
Beezewax holder på oppskriften fra den gang da. Pop-elementene er glassklare. Stemmen til frontfigur og produsent, Kenneth Ishak, har denne herlige varme kvaliteten som tidvis kanskje kan minne om Evan Dando eller Tim Wheeler i Ash.
Det er mye detaljer i låtene. Mange gitarer som kjører hver sin melodilinje. De er ikke fremmede for å trakke ned fuzzpedalene heller, men det er heldigvis ikke av den enerverende sorten som skjærer i ørene. Alt låter soft og deilig. Synthesizerne legger en myk dyne over det hele. Flanger-gitarer vasker over fra høyre til venstre på svimlende behagelig manér på låten «Graffiti».
Beezewax har en slags studentbandsjarme ved seg. Åpningskuttet «Everything happened» får meg til ønske jeg var 20 år igjen, løpende i regnet over høyden i Bergen, på ned mot Hulen. Par øl innabords. Fullt lokale. Ingen ørepropper. Supercatchy indiepop. Livets alvor på armlengdes avstand. Beezewax evner dette. Låtene deres har noe reelt bekymringsløst over seg. Sjekk bare «Rainbows».
«Peace Jazz» er deres syvende fullengder. I mellomtiden har Ishak gitt ut soloplater og spilt i andre band og konstellasjoner. Som Heyerdahl (med gullkuttet «Skjærgården» som jeg aldri blir lei).
Noen av låtene på albumet er dog en smule sidrumpede, som låten «Closer» med sine (relativt) forutsigbare akkordprogresjoner, kunne fint vært en Teenage Fanclub-låt. Jon Auer (The Posies) og Sophia Pettit (Night Flowers) gjester på denne.
Tar meg selv i å tenke på Nada Surf. Undervurderte Nada Surf og deres gullalbum «The Weight is a gift» fra 2005. Beezewax liker også å inkludere fine ballader på sine album, sjekk «The Conduit». Balladen har lenge vært rynket på nesen av i albumsammenheng. Alle skal bare ha uptempo radiohits. Herlig at Beezewax slår et slag for balladen!
«Peace Jazz» er en plate man kan sette på og spille til endes. Platen er begått av gamle travhester som kan alle triksene i boken og som vet hvordan man skrur sammen låter som har den perfekte balansen mellom umiddelbart og detaljrikt. Ishak har altså produsert platen selv. Det låter gull i hodetelefonene. Han har slått seg opp de senere årene som en av de fremste produsentene, noe en av fjorårets beste plater, «Vacation» av Hockney vitnet om.
Dette kan fort bli årets sommeralbum, i den grad den slags fremdeles eksisterer. De eksisterer i alle fall i min bok.
