Artist: Kongle
Album: Skogen
Plateselskap: Blanca Records
9/10
Kongle slipper debutalbumet «Skogen» på Blanca Records etter et knippe singler på Tik Records. Bergensbandet har brukt god tid på platen, og det kan man virkelig høre. Singlene «Isbre» og «God natts søvn» var for mitt vedkommende med på å bygge opp anselige mengder forventning.
Jeg er glad for å kunne melde om at «Skogen» innfrir mine blaserte ører. Albumet er gjennomarbeidet fra ende til annen. Arrangementene er seriøst smarte, men uten å bikke over i Hans Olav Lahlum-land, med det så mener jeg at smartnessen ikke går på bekostning av budskap og tilgjengelighet. «Skogen» har en melodiøsitet som danser i ring rundt det meste annet jeg har hørt siden Dungens fortreffelige album «4». Ikke at parallellene til det svenske bandet er sååå obviøse (for å sitere en kompis), men det er noen fellesnevnere her som instrumentering og lydbilde. Musikalsk skarpsindighet. 33% prog. 33% jazz og 34% pop. Perfekt vektet.
Kongle synger på bergensk, men uten å gjøre noe nummer ut av det – i motsetning til veldig mange andre bergensartister som synger på morsmålet av full hals. Aksenten er på grensen til unnselig, og det sier vel egentlig sitt om Kongles originalitet. Disse gutta er en del av den nye bergensvinen som Nils Anker så vidt var inne på i sitt nydelige D2-portrett av Young Dreams: lavmælte bergensere. Motstykker til bredbente og breikjeftede figurer som Hans-Wilhelm Steinfeld og Davy Wathne. Og som Anker spør: har noen kastet englestøv i Svartediket? Ja.
Om jeg kan styre meg for et noe på denne platen, må det være de støyende partiene på låten «Sentrum». Men selvsagt toner de det hele ned på ytterst smakfull måte i mellom fuzzpedalene. Låten leker med den klassiske høyt/lavt dynamikken, som mange setter pris på (utenom undertegnede der han er i livet).
Ellers må det sies at låtene er svært ryddig arrangert. Effekter og partier skylles inn og ut av låtene på forbilledlig vis. Det føles aldri påtatt. Det er ingen parter der man tenker at der trengte de en bro og gikk for det mest umiddelbare som funket. Koringene er nydelige over hele linjen. Nøysomt utplasserte. Ikke overdrevent. Som alt annet på denne utgivelsen. Bassisten kjører av og til noen små finter. Elegante avrundinger på sløyfene, og han underbygger ikke bare gitaren eller orgelets melodilinjer. Det samme gjelder gitaren. Rene linjer. Aldri noe harving avgårde. Vi får gjerne fire melodilinjer oppå hverandre i disse låtene. Når man tror det ikke går an å harmonisere mer, kommer brått vokalen inn med enda en melodilinje. Men det er altså ryddig, og det sauses aldri sammen. Trommene knekker opp alle melodilinjene på briljant vis. Som på «Falken del 1». Avansert trommespill.
Kongle er et slik band som får andre band til å fremstå som rudimentære og – når det kommer til stykket: ustimulerende. Dette bandet har mye rart i posen. Inspirasjonskilder, alt fra komposisjon, originalitet og til fysisk tilstrekkelighet på selve instrumentene. Og det kanskje viktigste av alt – som man heller ikke kan trene opp: meloditeft. Enten har man det, ellers så har man det ikke. Kongle har det. Så det monner.
Produksjonen er av den lushe, kule Tellez/Paulsberg-sorten vi har hørt på mange utgivelser de siste par årene. Saftig. Dypt. Bredt. Rene farger. Høyoppløst. Sjekk gullkuttet «Misforstå» og du vil forstå. Her skjønner man at de greiene Kongle holder på med er endeløst mer interessant enn hva som dominerer det musikalske nyhetsbildet for tiden. Det er så fett at man kan få troen tilbake. Troen på mennesket.
«Om man blir utsatt for impulser som er svært abstrakt/så kan man lett føle seg tom og tidvis fortapt». Nydelige tekster også.
Dog, i en virkelighet der «Sommerkroppen» vinner Spellemansprisen er det ikke gitt at en artist som Kongle hverken får gehør eller den gjenkjennelsen de fortjener. Men statskanalen har i alle fall åpnet ørene, og P13 har playlistet dem.
Det er kanskje tidlig å utrope årets album allerede i april, men jeg har store problem med å se for meg noe som kan toppe denne utgivelsen i år. Man kan selvsagt aldri vite, men «Skogen» setter i alle fall standarden.
