Artist: Motorpsycho
Album: The Crucible
Plateselskap: Rune Grammofon
7,5/10
Jo eldre jeg blir jo større aversjon får jeg for fuzzpedaler. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje en mistanke om at upresise riff blir skjult bak de støyende signalene? Det er jo tull. Det vet vi alle. Snah er jo en kapabel gitarist, for å si det mildt.
Unntaket i denne fuzzaversjonen er Motorpsycho. For dem er det alltid hjerterom. Her synes jeg det er deilig å la gitarene grave seg innover i ørevoksen min. Gjøre rent for clean-gitarene jeg skal lytte til siden (Beklager…).
Kjapp googling skulle tilsi at «The Crucible» etter alle solemerker er oppkalt etter Arthur Millers skuespill ved samme navn. Skuespillet omhandler heksebrenning i Massachusetts på tampen av 1600-tallet. Stykket skulle liksom være en allegori på McCarthyismen, som jo var en moderne form for heksejakt etter kommunistvennlige kunstnere under den kalde krigen. (smart fyr han der Miller, bruke en konkret heksejakt som metafor på en billedlig heksejakt). Dette høres jo veldig ut som noe Motorpsycho kunne være tilbøyelige til å være opptatt av, så vi går det.
«The Crucible» består av kun tre kutt. Men de er selvfølgelig tre saftige og lange Motorpsycho-låter med flere partier. Sanger inne i sangene. Deilige komposisjoner. Brått kommer det inn synth fra venstre. En en voldsom pauke (eller er det en såkalt «China»?) Støypartier. En blåserekke. Koringer. Kassegitarer. I det hele tatt så slenger de som vanlig mye rart i gryta, og det låter umiskjennelig som Motorpsycho som vi kjenner dem. Utforskende og originale med nikk i flere stilretninger.
Dog skal man ha overskudd når man lytter til «The Crucible». Det er ikke en plate man lytter til på bussen på vei til jobb klokken 07.39 en tirsdag morgen i februar. Dette er musikk for kveldstid. Etter middag og Dagsrevyen. Når man ikke gidder å se på reklame på TV eller halvbra Netflix-egenproduksjoner. Dette er musikk for sweet-spotten – midt i stereo-øyet. Eller med de mest komfortable hodetelefonene.
De tre låtene er ganske så forskjellige. Åpningskuttet, «Psychotzar» starter med bredbent 70-talls riffing på klassisk Motorpsycho-manér. Låten er perfekt for Snahs lange, deilige gitarsoloer. Han beviser at han stadig vet opp ned på en gitar. Låten byr også på en Will Ferrellsk kubjelle. Motorpsychos blue print traktorbass. Det er platens korteste kutt med sine 8 min. 43. sek.
«Lux Aeterna» høres ut som et fargefilter på et speilløst digitalkamera, men er i virkeligheten en messe i den katolske kirken, og ikke minst et album av Terje Rypdal. «Lux Aeterna» har akustiske partier, en deilig blåserekke og mye Bent Sæther i monitor. Det er en ganske grandios produksjon med mye strykere, og crazy overganger som noen Zappa-aktige partier (etter ca. fem minutter). Det er en type låt som aldri kunne ha dukket opp på noens debutskive, for å si det sånn. Det kunne for så vidt ingen av disse tre kuttene, vil jeg anslå. Motorpsycho har jo lenge leflet med å ikke spille låter på 2 min og 40 sek etter oppskriften: fire flate i 120 bpm, tre vers, tre refreng og en bro.
Platens tittelkutt starter friskt i full galopp, og her drar Sæther på med turbobassing. Motorpsychos «nye», svenske trommis, Tomas Järmyr jazzer det opp. Låten strekker seg opp mot 21 minutter og har nok fjøksen snedige hint og referanser til mange prog-klassikere som dessverre faller på stengrunn hos denne anmelderen, da han (jeg) aldri har tatt seg (meg) tid til dypdykk i denne sjangeren av frykt for ikke å komme opp igjen. Min interesse for Genesis starter med deres selvtitulerte plate fra 1983 og favorittlåten min er «Illegal Alien» der Tom, nei Phil Collins synger tullegebrokkent. Neida, det er «Home by the sea», helt klart.
Platens omslag er et maleri ved navn «Egypts Hær Drukner» av sambygding og med-trønder Håkon Gullvåg.
«The Crucible» er produsert av Andrew Scheps som har skrudd lyd for alt i fra Adele til Black Sabbath.
