Artist: Hajk
Album: «Drama»
Plateselskap: Jansen Records
6/10
Oslo-bandet Hajk presterte å bli nominert til Spellemannnprisen for debutalbumet sitt i klassen for pop. Det er det ikke mange som klarer. Jeg elsket de tidlige singlene deres og anmeldte flere av dem for Deichmans musikkblogg i sin tid, men tok meg i å bli skuffet over albumet. Det var spriket i for mange retninger, syntes jeg. Det som var kult var veldig kult, og det som jeg ikke likte – likte jeg virkelig ikke.
Nå er oppfølgerplaten her. «Drama» har egentlig de samme utfordringene som forgjengeren. Den spriker, men ikke like kraftig som på førsteplaten.
Det kan virke som det er to låtskrivere i Hajk. De sangene som den Preben Sælid Andersen synger på går altså så sakte at man tar seg i å tenke på svære nordatlantiske tangbelter som bukter seg under vann en rolig sommerdag. Sjekk «Sorry». Av de to vokalistene i bandet er det hans som drar på mest også. Han har en mer utpreget soul-frasering enn Sigrid Aase. Hans låter er også lagt inn i et mer syntetisk lydbilde.
Den andre vokalisten i bandet, Sigrid Aase, har kanskje den deiligste popstemmen i Norge akkurat nå. Den er virkelig perfekt for pop, noe som kommer tydelig frem på «Dancing like this».
Hun har stålkontroll over stemmebåndene. Sjekk «Get it right», platens kanskje sterkeste kutt. I min bok er det låtene hun synger på hvor Hajk har sin signatur. Mulig det bare er undertegnede som er usedvanlig svak for vokalister som evner å synge uanstrengt, men Aase har virkelig et internasjonalt tilsnitt på stemmen. Låtene hennes, eller i alle fall de som hun synger på, har mer tresmak i ræva enn de andre. Med det så mener jeg at det er her bandet kommer frem. Gitaren. Trommene. Bassgitaren. Ikke bass-synthen.
Hajk er og blir et litt schizofrent band, slik jeg opplever det. Det er ikke til å komme unna. I mine øre har de ikke bestemt seg for et uttrykk.
Plateselskapet sendte ut wav-filer av platen. Heldigvis har jeg android-telefon med utvidet SD-kort. Platen var på over 2gb. Og det låter virkelig gull. Jeg kan vel knapt huske å ha hørt bedre lyd på en innspilling enn dette. Jeg kan se for meg Aases stemmebånd vibrere ti centimeter fra studiomikrofonen. Klamme hender på tangentene. Snoren under skarptrommeskinnet som klirrer. Det er så inn i helsike høyoppløst – men uten å bli kaldt og analytisk. Platen bør i alle fall nomineres for produksjon, om det er en kategori i kommende Spellemannspris.
«Drama» er en rolig plate. Det er en understatement. Den er seriøst bakpå (med unntak av nevnte «Dancing like this»). Misforstå meg rett, jeg hører sjelden eller aldri på partymusikk, eller noe med spesielt høy bpm. Maks 110. Men dette blir liksom litt for mye av det gode. Jeg likte band som Radar Bros og Low i sin tid. For ikke å nevne bergensbandet Monopot (uten sammenligning for øvrig), men mange av låtene her fordrer nærmest en slags mindfullness – som jeg dessverre ikke har.
Det er mye smartness i Hajk. Og eleganse. De har en vokalist av dimensjoner i Sigrid Aase. Sælid Andersen synger bra han også, bevare, men det er ikke helt min kopp te. Soundet er kult, og når de er gode så er de virkelig gode, men stilmessig står de i en spagat jeg er usikker på om de kommer seg opp i fra. Det er strekk i lysken og spjær i buksa. De kunne trengt en Rick Rubin-type med seg i studio. Elle en person med kraftig utviklet synestesi. Slik det er nå er det litt for mange farger i miksen.
