Artist: Chain Wallet
Album: «No Ritual»
Plateselskap: Jansen Records
7/10
Chain Wallet leverte en av de sterkeste debutplatene på årevis med sin selvtitulerte plate i 2016. Albumet besto av praktisk talt 10 singler som til sammen utgjorde en helhet der anglofil 80-tallspop ble smeltet sammen med et mer kontemporært lydbilde på forbilledlig vis. Det er det mange som har gjort før dem, men det som gjorde Chain Wallet spesielle var rett og slett låtmaterialet. Hver bidig låt hadde nynnbare refreng som bare satte seg i lytterens hjernebark. De hadde/har nesten en slags Tears for Fears-aktig popteft. Det var, med rette, mye hype rundt Chain Wallet i kjølvannet av utgivelsen, men så ble det stille. Bandet har heller ikke turnert nevneverdig mye i mellomtiden, så vidt undertegnede er bekjent.
Nå har de vært i studio, eller snarere en koie på Jæren, og samarbeidet med Chiara Cavallari fra FOAMMM.
Enhver låt på det nye albumet kunne vært på debutalbumet og vice versa. Er det en god ting? Både ja og nei. Debuten var årets album for mitt vedkommende i 2016. Den hadde særpreg, gode låter og holdbarhet.
Det nye albumet har også disse tre kvalitetene, men det er kanskje ikke noe særlig «utvikling» å spore her, med unntak av damekoring på noen av låtene. Vil man alltid ha utvikling? Never change a winning team osv. Det blir AC/DC-argumentet versus tidlig Talk Talk/sen Talk Talk. Men når lytter til en låt som «Closer», tenker man ikke på utvikling. Det er en perfekt poplåt man bare vil ha på repeat. Det er en deilig ballade man blir helt myk av.
Ikke all utvikling er god heller. Ta et band som Pavement. Skranglete og sjarmerende til tusen, men etterhvert som årene gikk ble de bedre og bedre til å spille. Til slutt var de ikke særlig skranglete, og det hele kulminerte med det glætte Nigel Goodrich-produserte albumet «Terror Twilight» i 1999 hvor bandet høres ut som Dire Straits.
Uansett, «No Ritual» er uomtvistelig et sterkt album. I likhet med debuten er det ingen svake låter som stikker seg ut her. Det er gjennomarbeidet og svært fengede. «Final Testament» høres litt ut som Interpol, men ivaretar Chain Wallets signatur med alltid tilstedeværende lag med synthesizere. Den lille instrumentalen «Liminality» får håret til å stå rett opp hver gang den starter med den heftige synthbassen. Men til syvende og sist er det mer av det samme. Melankolien. Kalde synth-sweeps. Massiv (men perfekt) klang på vokalen. Clean-gitar. Saftige trommer. Kyst. Gråvær. Tåkelur. Los-jakker. Kneipe på kaien. Ikke noe solskinn, definerte muskler og hvite tenner som assosieres ut av dette musikalske uttrykket.
Som på alle Jansen-produksjoner låter det gull på stereoanlegget. Og i åpne så vel som lukkede hodetelefoner. Og in-ears. Balanced armature så vel som singel driver.
