Artist: Gold Celeste
Scene: Revolver, Oslo
Dato: 8. februar, 2019
7/10
Årene går. På tampen av 2015 slapp Gold Celeste det fantastiske albumet «The Glow». Platen har surret og gått hos undertegnede siden. Det blir lagt på platetallerkenen fra tid til annen og står seg usedvanlig godt. Nå er vi i 2019.
For litt siden ble det brått aktivitet på Gold Celestes front igjen. De slapp en nydelig singel før jul, «Lost Coversations», som minnet alle på om hvilket glitrende band de er.
Deretter ble det satt opp konsert på den lille rockeklubben Revolver i Oslo. Den solgte de ut, til bandets store overraskelse.
Gold Celeste starter ballet med «Can of Worms», åpningskuttet fra «The Glow». Et godt valg da den låten på mange måter er bandets signatur, og sier mye hva bandet handler om. Soft psykedelia, pop, jazz-elementer. Alle som hører den skjønner umiddelbart at dette bandet har funnet sin greie.
Deretter spiller de en håndfull nye kutt som de har jobbet med, presumptivt de siste årene. Det låter, ikke overraskende, gull. Brått er tidlig Stereolab inne i miksen her, med repeterende akkorder.
Noe av det som virkelig skiller Gold Celeste fra et hvilket som helst annet psychpop-band er det ekstremt virtuose basspillet til frontfigur Simen Hallset. På hver eneste låt har han løpende, lynkjappe melodilinjer som han legger oppå alt det andre. Hallsets lyse vokal og måte og frasere på kan tidvis vekke assosiasjoner i retning Jonathan Donahue i Mercury Rev.
Mens vi er inne på skrytingen her, så må nesten Eirik Fidjelands gitarspill fremheves. Og ikke minst gitarlyden hans. Fidjeland er en av gruppens originalmedlemmer sammen med trommis Petter Haugen Andersen. Han er også særs dreven der han deler ut lynkjappe break beats med lave skuldre og uaffektert ansiktsuttrykk. Bandets grunnstamme har spilt sammen i nærmere ti år og det merkes. Turnémedlemmene fyller ut lydbildet på en stimulerende måte.
Gold Celeste er i utgangspunktet en trio, men stiller mannsterke opp i live-sammenheng. De teller seks mann på Revolvers begrensede scene. Trommer, egen fyr på kongas og perkusjon, to gitarer, bass og en fyr på orgel/tverrfløyte.
De spiller en raust i halvannen time, og byr på et par overraskende coverlåter som The Wailing Wailers’ «It hurts to be alone» og en kjapp versjon av Curtis Mayfields «Move on up» som de hadde køddet litt med arrangementene på. Flyttet vokalen frem en bit? Uansett, det funket som en kule. Det gir mening at de covrer Mayfield, for soul-elementene i Gold Celeste ligger der klare som dagen.
Felles for alle låtene er at det ligger en popmelodi i bunn. De har popteft til tusen, men de legger inn dissonans også, for å gi litt motstand på de rette plassene.
Til tross for såkalt «ring rust» så låter Gold Celeste glitrende i live-sammenheng. Publikum virket særs fornøyde også og jublet vilt mellom hvert kutt som ble servert.
I går slapp bandet en ny singel, «The Trip», som antagelig er enda en forsmak på et kommende album. Når det slippes og på hvilken label, vites ei. Det eneste som er sikkert er at forventingene ikke ble lavere etter kveldens forestilling.
