Artist: Building Instrument
Scene: Nasjonal Jazzscene Victoria
02. februar 2019
Det bergensbaserte kunstpopbandet Building Instrument slapp, etter min ydmyke mening, fjorårets sterkeste plate med «Mangelen min». De hadde release på den her i Oslo før jul, men da klaffet det ikke for min del. Heldigvis ble det altså satt opp en ny konsert relativt kjapt etterpå.
Selv om «Kem som kan å leve» (2016) strengt tatt er en slags live-plate, har jeg alltid lurt på hvordan Building Instrument høres ut i live-sammenheng. Er de virkelig i stand til å gjenskape magien fra studio på en scene? Jeg har hatt store problem med å se for meg instrumentene de bruker. På plate høres alt ut som det er kjørt gjennom en dundyne. Det er vanskelig å sette fingeren på hva man hører.
Konserten er, om ikke utsolgt, så i alle fall ganske nær. Vi får plass oppe på venstre mezzanin, eller hva jeg skal kalle det. Rett under et støyende lufteanlegg. Noe som forklarer hvorfor det var ledig der. Uansett, bandet entrer scenen presis 21.00 og lydkunsten starter umiddelbart – for det er lydkunst vi blir vitne til, i sin reneste form.
I sentrum av scenen sitter trommeslager Øyvind Hegg-Lunde. Han er allergisk mot å spille på skinnene. Hegg-Lund spiller på alt annet enn trommenes skinn. Han legger en hjerterytme med stortrommen, ellers blir det mest perk. Det ligger håndkleder på alle trommene, og oppå håndkledene ligger det alle slags bjeller og små perkusjonsinstrumenter. Trommene brukes som settebord for alle småinstrumentene hans. Hegg-Lund har også et bredt arsenal av relativt ukonvensjonelle slaginstrumenter som han vet å benytte.
Han er flankert av vokalist og siterist? Mari Kvien Brunvoll. Siter, dette harpelignende klimpreinstrumentet. Hun spiller på denne, samt diverse perk, men mest av alt bruker hun stemmen. Synger inn i en liten slags mikrofon som mest ser ut som munnstykket til en dykkerflaske/oksygenstank. Hun maler lydspor med stemmen.
Mari Kvien Brunvoll har den deiligste stemmeprakt. Det ligger så mye i den. Mange lag. Folketoner, jazz-luft. Alvisk. Hun synger på denne Molde-omegn-dialekten sin som tidvis høres ut som Sigur Ros’ fantasispråk. Aporpos Sigur Ros, så er det kanskje det eneste bandet som det er mulig å trekke en parallell til om man skal komme med en konkret bandreferanse, men Building Instrument høres vesentlig mer snurrig og jazzet ut.
Åsmund Weltzien spiller synthesizer, melotron (?) og ymse andre tangenter, samt holder synthbassen gående. Skal ikke si det for sikkert, men det virker som han spiller på en del samples. Det høres også ut som om han er en av de som faktisk benytter seg av alle disse kunstige instrumentene som ligger i synth-bankene. Obo, klarinet, fløyte osv. Han spiller på disse lydene som andre scroller kjapt forbi. Og det låter himmelsk. Eterisk til tusen.
For det er nettopp det. Denne himmelske dynamikken som oppstår mellom disse tre musikerne. De låter helt unikt. Denne miksen av ulike impulser fra hele verden og forskjellige epoker. Noe asiatisk, noe middelaldersk. Men altså, til tross for at det er mye elektronikk inne i bildet her, så låter Building Instrument hyperorganisk. Lydbildet er av kjøtt og blod.
Det skal ikke stikkes under en stol. Dette er et smalt band. Men enn så jazzete, og utflytende til tidvis kan låte, så ligger er det alltid en glassklar popsensibilitet i bunn av komposisjonene. Building Instrument er særdeles melodisk.
Konserten er også deilig lavmælt. Aldri overveldende høyt. De spiller flest sanger fra det nyeste albumet. Noe drar jeg ikke kjensel på. Brått blir vi revet ut av hypnosen. De bukker og går av scenen. Publikum klapper dem ivrig inn. Vi spøker om at publikum må klappe i syv fjerdedels takt for å lokke bandet ut igjen på scenen. Ekstranummeret er gullkuttet «Like god å leve» fra forrige album, «Kem som kan å leve», men i en litt annen versjon. Det er så vakkert at det gjør vondt.