Artist: Jo David Meyer Lysne
Album: «Henger i luften»
Plateselskap: Hubro
6,5/10
Hubro starter året friskt med en herlig utgivelse i «åpen sjanger» som de kaller det selv. Tittelen «Henger i luften» er merkelig nok veldig presis. Det føles som disse ambiente komposisjonene virkelig henger i luften. Tidvis veksler stemningene mellom noe man hører i et headsett på en installasjon hos norsk samtidsmuseum. I neste øyeblikk er det toner til et innslag om ulike mosearter i den norske faunaen hos NRK «Ut i naturen». Til syvende og siste er det samtidsmusikk as we know it (som det heter). Syntetiske, urytmiske lyder, mye synth, opptak av gnisselyder, i samspill med akustiske instrument som gitar, bratsj, cello og perkusjon. Det er veldig løs improvisasjonsmusikk med altså tidvise melodiøse stikk. I det hele tatt veldig filmatisk. Dette kunne passet i en Paul Thomas Anderson-film. Og vitterlig, etter å lest presseskrivet i kjølvannet av første gjennomlytting så røper Meyer Lysne at arbeidet med albumet startet med at han ble hyret til å tonesette noen stumfilmer som skulle vise på en liten festival i Oslo.
Noen av komposisjonene er virkelig løse og på grensen til ubehagelige å lytte til, som tittelsporet «Henger i luften», mens andre igjen, som «Oslo» er vakre melodier som følger en mer tradisjonell form.
Nøkkelen til denne platen ligger i balansen mellom de syntetiske og akustiske lydene. De integreres helt naturlig, og er godt vektet opp mot hverandre. Når det er sagt setter jeg, konform som jeg er, mest pris på de mer melodiske komposisjonene. De hvor det er mulig å spore et slags repeterende mønster. «Saktere dager» har noe Thurston Moore-sideprosjekt-aktig ved seg. Den type støy. Eller Jim O´Rourke, når han er i det mer eksperimentelle hjørnet (hvilket han ofte er). «Avslutningssporet «Februar» er deilig smektende med sine synth-bølger som pulserer over noe som tidvis minner om fuglekvitter kjørt gjennom en flanger. Det er en virkelig lydmalende komposisjon. og kanskje platens sterkeste enkeltkutt. Den er dog fri for akustiske instrument, men likevel varm og behagelig.
«Henger i luften» er en plate som (kan, bør) nytes i gode, analytiske hodetelefoner. Det er så mye små subtile tone, lyder, feedback, overtoner, pusting i blåseintrumenter, skraping og samples her at de risikerer å potensielt å drukne i hverandre gjennom vanlige høyttalere (med mindre man eier noen veldig high end-høyttalere). Man må i alle fall spille veldig høyt for å få med seg alt. Der igjen, spiller man denne platen veldig høyt risikerer man seriøst skrå blikk fra naboen neste gang man møtes i gangen. Den «folkelige» tonen din blir ikke lenger troverdig. Naboen vil bli mer tilbakeholden på neste dugnad. Samtidig kan jo det være like greit. Når alt kommer til alt.