Artist: Oslo Oscillator
Album: «City Nomads»
Plateselskap: Perfect Pop Records
7,5/10
Typisk nok, på tampen av året tikker de inn, de beste platene. I siste liten. Er 2018 året for «supergrupper»? Først Amgala Temple, så Møster!(greit, ikke debutanter) så Label (greit, heller ikke debutanter) – men alle bandene er konstellasjoner av flinke folk fra interessante band med lang fartstid. Oslo Oscillator føyer seg inn i denne rekken. Hør bare besetningen line-upen: undergrunnsfavoritter: Ole Johannes Åleskjær (The Loch Ness Mouse), Benjamin Markstein (Roadmovie), Anders Salomon Lidal (Tsunami, Benea Reach), Håvard Krogedal (Torgeir Waldemar, Serena-Maneesh, The Loch Ness Mouse, mfl.) og Even Aarebrot Winje (Maribel) og låtskriver/vokalist Kåre Eriksen.
Hva så med musikken? Vel «Oscillator» røper at dette ikke er et band som har tenkt å gi Oslo Ess konkurranse. For de som har leflet med synthesizere vet at oscillatorer er et viktig komponent i disse. Sjangermessig så holder Oslo Oscillator på med avant garde pop, eller snarere post moderne pop. Tenk tidlig Stereolab, anno 1992, typ samleren «Switched on» (sjekk ut den nylig remastrede utgaven). Uansett, Stereolab er et band som tok utgangspunkt i forskjellige musikalske tiår i fra album til album, men i starten så var det vel tysk krautrock og amerikansk pop-psykedelia ala Free Design som gjaldt. Oslo Oscillators uttrykk ligger cirka her. Det er i så måte ikke nybrottsarbeid akkurat, men mer en hyllest til en sjanger som i seg selv er bestående av flere sjangrer. I norsk sammenheng har Oslo Oscillator litt samme uttrykk som den feiende flotte haugesundsorkesteret Low Frequency In Stereo (deres låt «Geordie La Forge» fra albumet «Futuro» på Rune Grammofon er på min topp tre liste av norske låter noen sinne). Hei, hva med Alexander von Mehren? Hvor ble det av han?
Oslo Oscillator serverer håndverkspop av ypperste sort. Det er velkomponert og vellydende. Det låter helt krem. Virkelig. Lush produksjon til tusen. Det låter såpass deilig at jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva slags headsett jeg skal bruke. Open back med bredest mulig lydbilde, eller closed back med heftig bunn. Samme kan det være. Det låter gull uansett hva man spiller dem av på.
«City Nomads» har ti kutt og klokker inn på 35 effektive minutt. Ganske kortfattet til denne sjangeren å være, i grunn. Platens åpningskutt, «Peninsular» starter i perfekt midtempo og er en usedvanlig elegant komposisjon som jeg skjønner at de velger til å åpne platen med. Den setter standarden. «Brassy Loop» har en av årets flotteste melodilinjer og går på repeat hos meg. Deretter blir det en sømløs overgang med «Malay Melee» som kunne vært et b-sidespor på Stereolabs «Dots and Loops» – litt mer jazzet form. Steinkult. Skal dog ikke stikke under en stol at noen av kuttene fremstår litt som fillers i mine ører, men der igjen, kanskje jeg er blasert. Mens jeg er i det sure hjørnet: vokalen er ikke alltid like overbevisende heller. Mye luft, men uten å låte som Sam Prekop. På en annen side synger Eriksen knallbra på de sangene hvor han ikke presser stemmen så voldsomt.
Jeg er imidlertid usikker på om dette er et band som kommer til å trekke til seg unge lyttere. Det er en klar fordel om man har 90-tallsnostalgi. Der igjen. 90-tallet er jo mer inn nå enn da det var 90-tall. Dagens unge går med lavt-vedlikeholds-frisyrer-uten-produkt-i, stenvasket dongeri og stygge, klumpete joggesko og glorete topper i kjipt materiale uten snitt – uten å mokke, så hvorfor ikke? Kanskje det er håp likevel?
Fans av Stereolab, Slowdive, Yo La Tengo og den type band har uansett fått seg en ny favoritt.
