Årets album 2018

Foto: Klara Sofie Ludvigsen
Foto: Klara Sofie Ludvigsen

2018 har vært nok et sterkt plateår i norsk sammenheng. Hver måned har bydd på herlige utgivelser på et slikt nivå at man ikke trenger å se til utlandet. Man har mer enn nok med norsk musikk, uansett hvilken sjanger man har en preferanse for. På denne bloggen er det fokus på indiepop/rock og jazz/elektronisk musikk. Venstrevridd musikk som sjelden dukker opp på radio. Vedlagt er det en playliste satt sammen av de kuttene jeg har hørt mest på i år – i tilfeldig rekkefølge. Ut over 2019 vil jeg gradvis bygge en ny playliste. Tommel opp, takk for i år.

Building Instrument «Mangelen min» (Hubro)
Ventet i åresvis på denne platen, og omsider kom den. Normalt sett blir man skuffet når forventningene skrus opp, men så er ikke tilfelle med denne platen. Umiddelbart stimulerende å lytte til. Mari Kvien Brunvolls stemme mykner opp sjelen.Herlig lydbilde. Originalt og ligner ikke på noen andre band.

Hockney «Vacation» (Mother likes it records)
Hørte noen singler av disse gutta for noen år siden uten å bli videre fjetret. Spol fram to år, og de to har ligget i studio sammen med Kenneth Ishak og Matias Tellez. Strykere av ingen ringere enn Sean O’Hagan. Smarte komposisjoner. Smarte tekster. Popgull som kommer til å stå seg.

Hilma Nikolaisen «Mjusic» (Fysisk Format)
Oppfølgeralbumet til den finfine debuten «Puzzler» står virkelig ikke tilbake for noe. Det er rockenroll i klassisk forstand, dog uten å bli fiskeboll. Hun har den kuleste vokalen i norsk rock. Det er ikke en svak låt på «Mjusic».

 

Geir Sundstøl «Brødløs» (Hubro)

Orions Belte «Mint» (Jansen plateproduksjon)

Torg «Palms, Beaches, Dreams» (Earthly habit)

Kjetil Mulelid Trio «Not nearly enough to buy a house» (Rune Grammofon)

Johannes Holtmon «Misantropesommer» (Tik records)

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard «Perfectly Unhappy» (Rune Grammofon)

Oslo Oscilator «City Nomads» (Perfect Pop Records)

 

(EP)

nO stAtes «I Have 315 Million Dollars» (Metronomicon audio)

Denne kom vel strengt tatt ut på tampen av 2017, men ble ikke anmeldt på denne bloggen før 2018. Tar derfor en raus beslutning om å inkludere den i årslisten. Kan ikke få anbefalt den hardt nok. Liker du melodisk indiepop ala Pavement er dette det reneste gull. Håper Håkon Eriksen lager et helt album i akkurat denne stilen med akkurat dette lydbildet med akkurat de samme musikerene.

 

Del på: