Artist: Hilma Nikolaisen
Album: «Mjusic»
Plateselskap: Fysisk Format
8/10
Ah. Endelig er oppfølgerplaten til «Puzzler» her! Hilma Nikolaisens «Mjusic» er kanskje et av de albumene jeg har sett mest frem til og hatt høyest forventninger til i år. Platen følger (heldigvis) opp sporet fra debuten, men er kanskje noe mer oppstemt. Høyere tempo. Mer dur, mindre moll. Instrumentering er mer eller mindre den samme, i likhet med det noe fortettede, mellomtonefokuserte lydbildet. Den litt nasale stemmen hennes har denne usedvanlig uanstrengte, kule kvaliteten ved seg. Frasering og diksjon er glimrende. Ti hakk kulere enn alle andre. Hennes engelskuttale er perfekt balansert i mine ører. Ikke for amerikansk og ikke for britisk. Akkurat riktig.
Singelen «Election Day Blues» er muligens årets låt for min del. Den intense, kjappe og på en måte vimsete lead-gitaren er så inn i hampen oppløftende at man kan bli ør av mindre. «Only me» høres ut som et Black Crowes-riff på sin moderne retro-riffete måte. Normalt sett har jeg begrenset med entusiasme for fuzzpedaler nå som jeg begynner å få hår PÅ ørene. Men nivået av fuzz, eller kombinasjonen av pedaler, gitar og forsterker her er akkurat så saftig og varm at jeg likevel ikke rygger i døren. Til og med wha-wha-pedalen er brukt nennsomt. I ni av ti tilfeller blir det pinlig med wha-wha-pedal. Her låter det bare kult, nettopp fordi de begrenser bruken så voldsomt. Kun noen små sløyfer her og der på noen av låtene.
Her har det vært mange kokker med i bildet, men det blir merkelig nok ikke noe søl. Albumet er mikset av et kobbel fremstående folk som Mattias Glavå (Dungen, Broder Daniel), Nick Terry (Libertines), Anders Bjelland (Electric Eye), John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake) og Morten Øby (Leonov, The Lionheart Brothers). Det fremstår helhetlig likevel. Den eneste låten som stilmessig stikker seg litt ut er McEntires låt, «You». Den har hans signatur-trommemaskin dronende avgårde bak i lydbildet, samt en litt kvassere gitarlyd (tynnere strenger?) som kan minne om Jeff Parkers lyd i Tortoise.
«Mjusic» inneholder åtte låter. Noe knapt kan man kanskje innvende, men låtene er over snittet lange. Kvalitet>kvantitet. De fleste plater har et spor eller to man kjapt skipper forbi. Så er ikke tilfelle med «Mjusic». Det er ikke et svakt kutt her.
Platens siste låt er den lune julesingelen «Merrily, Merrily» som ble sluppet som singel i 2017. Hennes forrige album, «Puzzler», ble også sluppet på tampen av året, og snek seg inn på topp-tre listen min det året. Det samme gjelder «Mjusic». Det er helt klart et av de sterkeste albumene i år.
Som en liten kuriosa er vinylen hennes den første som er trykket i Norge siden den businessen ble lagt brakk på 90-tallet. Coastal Town Records i Egersund. Platepressen drives av Frode Strømstad fra det finfine bandet I Was A King.
