Artist: Building Instrument
Album: «Mangelen min»
Plateselskap: Hubro
9/10
Det er sjelden band har et helt unikt lydbilde. At de knapt nok minner om noen andre. Band som danser etter egen pipe. Building Instrument er et slikt band. De har to tonn med særpreg. De låter organisk. Akustisk. Udefinerbart. Melodisk. Herlig skrudd. Jeg har ventet på denne platen i flere år. Nå er den her. Jeg har også kviet meg. Hva om den ikke lever opp til min forventninger? Ting har en tendens til å skuffe når man gleder seg voldsomt. Ikke Building Instrument. De leverer. Heldigvis. Vel verdt å vente på. Deres forrige album, «Kem som kan å leve» var årets album for meg det året den kom, men det innså jeg et halvt år for sent. Jeg skrev en småflåsete anmeldelse for Deichmans musikkblogg. Umiddelbart fikk jeg ikke helt tak på den. Men jeg tok meg i å sette den på stereoanlegget hjemme i stuen oftere og oftere. Min bedre halvdel falt pladask for Building Instrument. Hun kan ikke ha på bakgrunnsmusikk. Skal vi høre på musikk så er det full fokus. Som oftest er det bare små vindu hvor hun er klar for å lytte. En låt og to, her og der, og da er det ikke lov til å skippe eller snakke. Med unntak av Bill Evans er Building Instrument en artist som eg kan sette på i tide og utide uten at hun umiddelbart ba meg ta den av. Normalt sett må jeg lytte med hodetelefoner i heimen. Building Instruments musikk er i det hele tatt veldig lite kantete. De er ytterst stimulerende å lytte til uten bli utmattende. Det er en bragd å få til.
Buidling Instrument har dette utenomjordiske ved seg. Dette himmelfalne. De har kanskje noen fellesnevnere med islandske Sigur Ros i dette dypt organiske og hypermelodiske soundet. Instrumentene glir over i hverandre på en helt spesiell måte. Som på sublime «Alt forsvinn». Det høres ut som det ligger en dyne over Øyvind Hegg-Lundes trommer. Hans spartanske bruk av cymbaler er med på å forsterke det.
Det er noe malerisk over musikken til Building Instrument. Melodiene er impresjonistiske, på en måte. Ikke fine på nært hold, men på avstand gir de mening – om det gir mening. Mari Kvien Brunvolls herlige stemme kan, kanskje, minne om Anneli Drecker til tider. Hun synger tidvis lyst men ikke overvettes søtt. Stemmen hennes er som hvit te. Trenger ikke/skal ikke ha søtning. Og med søtning mener jeg tilgjort søt. Den er subtil og når man kjenner etter dukker det opp mange eksotiske smaksnoter. Som på tittelkuttet, «Mangelen min». Stemmen hennes sniker seg under et hvert kritisk forsvarsverk og resonnerer dypt inne i meg.
«Mangelen min» har 12 kutt, og flere av dem er små overganger til neste låt. De er mer som slags små soniske utforskninger. «Klokkespillsymfonien» eller «Grønnere under» som faller mer inn i kategorien samtidsmusikk enn platens mer konforme øyeblikk, som «Sangen min» eller «Vil du dit nok». Låter som treffer bredere. Platen tar også et langt steg inn i elektronikaen, som på «Ta regnet» og åpningskuttet «Lanke» som har en streit beat gående gjennom i bunn men slipper inn akustiske elementer gradvis. Det er fem låter og syv lydkollasjer/komposisjoner på platen.
I likhet med den bearbeidete liveplaten «Kem som kan å leve» er Jørgen Træen også sentral på denne utgivelsen.
I en tid hvor det er kulturell forflatning på alle bauger og kanter, er det deilig at det finnes plateselskap som Hubro og band som Building Instrument. «Mangelen min» er etter alle solemerker årets album.
