Hilma Nikolaisen er klar med oppfølgeren til hennes glitrende debutalbum «Puzzler» (2016). «Mjusic» fortsetter der debutplaten slapp, nemlig med super-catchy indiepop av fineste sort. Livsbejaende låter som tåler mange runder på platespilleren. I anledning plateslippet er hun med i spalten Min Platesamling som har migrert over fra Deichmans musikkblogg. Enjoy!
- Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?
Det var nokså vanskelig å finne pinlige plater i samlingen, men fant til slutt en sikker vinner! Happy Dagger, «More Songs of Shame». Mer pine, skam og syrlighet skal du lette veldig lenge etter.
- Hva var ditt første bevisste platekjøp?
D-Boy «Plantin´ a Seed» (1987). Dette var vel et mer eller mindre bevisst kjøp, på slutten av åttitallet. Det var min eldre bror, Emil, som solgte meg denne hip-hop-skiva. Emil drev en slags kremmer-distro fra gutterommet, og tok etter hvert inn mye bra musikk fra både inn- og utland. Jeg mistenker at akkurat denne plata var noe rusk han hadde fått gratis fra noe sted, og at han ønsket å kvitte seg med den, på lønnsomt vis. Jeg kjøpte den i alle fall, og hørte den i hjel over flere år. Flere tekster fra den sitter fremdeles spikret til både hjernebark og hjerterot.
- Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?
Det var så mye musikk og plater som betydde så veldig mye, helt fra start. Men skal jeg nevne noe spesifikt, kan jeg først nevne MxPx «Pokinatcha» (1994), fordi skatepunken for meg ble en slags inspirerende inngang til bittelitt mer seriøs bandvirksomhet. Likte at man kunne være supermelodiøse, men allikevel litt fandenivoldsk, som jeg opplevde MxPx som. Det må legges til at MxPx veldig fort ble fryktelig dårlig. Til og med fjortis-Hilma fant dem ganske raskt for polert og klissete, men kommer ikke unna at akkurat «Pokinatcha» var viktig for meg i tidlig ungdom. I senere ungdom hørte jeg for første gang Royal Trux, «Accelerator» (1998), og det slo meg i bakken. Det ble kanskje den første sekulære musikken jeg ble virkelig fan av. Neil Hagertys gitarer og Jennifer Herremas nådeløse vokal fungerte som en slags åpenbaring på hvordan musikken kan leves ut. Elsker fremdeles denne plata.
- Hvilken plate vil du si er din «nøkkelplate» – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.
Velger å svare Todd Rundgren, «Something Anything». Rundgren rommer så mange retninger.
- Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.
Jeg har ingen komplette diskografier. Skaffer meg gjerne noen på sikt, men sparer det til en eventuell 40- eller 50-årskrise i fremtiden.
- Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?
Platene har nok et slags system, en liberal alfabetisk rekkefølge. Som vedlegg inneholder en liten ekstern hylle trygg jazz og soul som alltid fungerer i middager og andre sammenhenger der det er behov for fornuftige hurtigvalg. På en krakk foran stereohyllen ligger det også til enhver tid en bunke plater som skal høres på nær fremtid, som vennlig påminnelse. Plater som ikke spilles så hyppig er degradert til hyller på soverommet. Plater som ikke kan avses, men som kan vente på alderdommen, ligger kassert på boden.
- Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?
Hehe, min sønn har en beredskapsplan for hvilke tre leker/saker han skal ha med seg ved eventuell evakuering, så det er flott at også jeg får orden på dette her og nå. Jeg velger Todd Rundgren «Something Anything», lur dobbelskive. Tar også med Prefab Sprout «Steve McQueen» og Marcos Valle, «Vento Sul» så utvides også muligheten til språklig og kulturell utvikling, hehe. Disse tre står på samme kant av samlingen, så det blir en effektiv evakuering.
- Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.
Jeg foretrekker vinyl hjemme, CD i bil. Streaming fungerer fint med headphones/ earplugs, ved fokusert lytting, ute på vandring eller nedover på Frognerseterbanen.
- Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?
Veldig mange plater har hatt den virkningen gjennom tidene. Eksempelvis Damien Jurado «Rehersals for Departure», bringer ufarlig melankoli.
- Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)
Her melder jeg, i god kristen ånd, pass!
- Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).
Jeg vil ikke si at jeg er ferdig med noen plater jeg har vært glad i. Noen plater kan ha behov for noen sabbatsår, men kommer garantert opp igjen. For eksempel Cocteau Twins «Heaven or Las Vegas» var jeg så begeistret for en periode at jeg nå har latt den ligge urørt noen år. Gleder meg til å en gang lengte etter å høre den igjen! Det skjer sikkert snart. I barndommen ble jo plater, eller kassetter, faktisk ihjelspilt. Jeg husker spesielt at en Larry Norman-kassett, blant annet låta Country Church, ble destruert av overforbruk. Den elsket jeg, og fantaserer nå om hvordan den låt. Tør ikke å sjekke ut digitalt.
- Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?
Siden jeg vet at jeg aldri vil bli nødt til å ta dette valget, velger jeg 1967-1977. Da er jeg sikret mye nødvendig.
- Hvem er verdens mest oppskrytte/undervurderte band – og hvorfor?
Melder pass for det oppskrytte, men syns i norsk sammenheng at Pirate Love ble litt undervurdert. Den gruppen inneholdt tidvis masse friskt gull og gråstein.
- Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.
Jeg er lei meg for å ha gått glipp av Royal Trux på SoWhat, en gang på andre del av nittitallet. Jeg droppet det vel egentlig ikke, var for ung til å dra, men allikevel. Det var bittert. Håpet på å få sett dem ved reunion, men ingen norske festivaler ville ta seg råd til å få dem hit i sommer.
-
Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?
Jeg liker å booste en allerede iboende stemning ved hjelp av musikk, men kan helt klart bruke musikken andre veien også – som en slags medisin.
- Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved? Haha, noe av Vazelina! Jeg var på nittitallet veldig fan av Gylve Fenriz sine musikktips, og oppdaget mye fint gjennom ham. Jeg forsto imidlertid aldri Vazelina Bilopphøggers. Også dette får bli noe prosjekt å jobbe meg inn i når 40- 50årskrisene kommer.
- Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?
Har i flere omganger hatt lyst på Free Design – The Best of Free Design.
- Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?
Jeg tror ingen av mine plater er verdt mye i kroner og øre. Den dyreste platen jeg har kjøpt har nok kostet ca 350 kr, og da har jeg vurdert dette som en meget dyr plate. Hehe.
- Hva setter du på søndag formiddag?
Neste søndag formiddag vil jeg sette på Gøran Fristorp, «Egna Låtar».
- Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?
Den siste plata jeg kjøpte, basert på det vakre coveret, var Hava Nagila Festival Volume 2 (!) . Akkurat nå har jeg veldig lyst til å skaffe meg The Pastels – «Illuminati» , the Pastels remixes. Der fins det en mengde flotte remikser av blant annet Stereolab, My Bloody Valentine, John McEntire osv.